Ei øks er et redskap som består av et skaft, oftest av tre eller plast, og et hode som ofte er kileformet og av metall. Økser har vært brukt til redskaper og våpen i lang tid, men den mest typiske bruken i dag er for å kløyve ved eller bearbeide treverk. Økser finnes i en rekke størrelser og utforminger for forskjellige formål. Til lafting brukes typisk en bile, en øks med et meget stort skjær.
Konstruksjon
En øks består av:
Øksehode av et hard materiale (normalt jern), noen ganger bronse eller stein.
Eggen. den skarpe delen av øksehodet. De fleste økser har en enkelt egg, men det finnes også økser med dobbelt hode, som derved har egg på begge sider, såkalt bipennis.
Bakken eller øksehammeren, baksiden på hodet av enkelteggede økser. På stridsøkser og brannøkser har øksehammeren ofte en lang pigg.
Skaft som i de fleste tilfeller går gjennom et hull i øksehodet, parallelt med eggen. Ligger skaftet på tvers av eggen er det en tverrøks. Skaftet på vedøkser har ofte form som en ~, mens andre øksetyper ofte har rett skaft. Lengden på skaftet varierer, og de lengste stridsøksene kalles gjerne hellebard.
Bruk
En kan bruke økser til å klyve eller hogge forskjellige materialer, særlig tre. Fordi økser gir en ekstra styrke og har en skarp egg, har de også vært brukt som våpen i nærkamp i krig. Spesialiserte økser for dette formålet kalles stridsøkser. En øks til å utforme trevirke kalles gjerne bile (snekkerbile, skipsbile). Andre som bruker forskjellige slags økser, er brannmenn og klatrere.
Historie
Øksen er et svært gammelt redskap. De eldste øksene som er funnet, såkalte håndøkser uten skaft, er to millioner år gamle og ble brukt av Homo habilis. I Skandinavia finnes økser av blant annet flint fra 8000 til 4000 f.Kr. og økser i kobber og bronse fra tidlig bronsealder (rundt 2000 f.Kr.).
En bonde fikk en stenøks i garnet i Fiskumvannet på slutten av 1700-tallet, Fiskumøksa er anerkjent som den aller fineste stridsøks fra norsk yngre steinalder og den ble levert til Universitetets Oldsaksamling i 1853.[1]
.jpg)
