Air India Express Flight 812[2][5] var en internasjonal passasjerflygning operert av Air India Express fra Dubai internasjonale lufthavn til Mangalore internasjonale lufthavn. Den 22. mai 2010 rundt kl. 06:30 lokal tid (UTC+05:30) styrtet flyet, en Boeing 737-8HG,[6][7] i forbindelse med landing. Flyet skled av rullebanen og gikk utfor en bratt skråning ved enden av rullebanen, der det tok fyr.[5][8] Det var 160 passasjerer og seks besetningsmedlemmer om bord i flyet. Av disse overlevde bare åtte passasjerer.[9][10][11][12][4]
Med 158 omkomne er ulykken foreløpig den tredje dødeligste i India, etter flykollisjonen over landsbyen Charkhi Dadri i 1996 som tok livet av 349, og flystyrten med Air India Flight 855 som i 1978 drepte 213 mennesker.[13] Denne ulykken markerte den første store luftfartsulykken i India siden flystyrten utenfor byen Patna i juli 2000, den gang et Boeng 737-200 tilhørende Alliance Air med 50 personer om bord.[8] Ved ulykkestidspunktet var flyulykken den mest fatale med flytypen Boeing 737 (alle serier) og den åttende ulykken der et Boeing 737-800-fly gikk tapt.[14] Det var andre gang at et fly skled ut av rullebanen på denne flyplassen.[15] Dette er den hittil dødeligste flyulykken i 2010 og årets andre som involverer et 737-800-fly.[16]
Flyet og mannskapet
Flyet som var involvert i ulykken var en Boeing 737-8HG, en del av Boeings 737 Next Generation-serie, med registreringsnummeret VT-AXV, serienummeret (MSN) 36333 fra produsenten og linjenummeret 2481. Flyet fløy for første gang 20. desember 2007 med registreringsnummeret N1787B under Boeings testflygning, og ble levert til flyselskapet den 18. januar 2008.[17][18]
Mannskapet bestod av to piloter og fire kabinansatte.[2] Flyets kaptein var Zlatko Glušica, mens H. S. Ahluwalia var andrepilot.[19] Både Glušica, en britisk og serbisk statsborger med over 10 000 flytimer og over 7 500 timer med annen piloterfaring bak seg, og Ahluwalia (en tidligere ansatt i Jet Airways som begynte å jobbe for Air India i april 2009) omkom i ulykken.[19][13][20] Begge pilotene bodde i Mangalore.[21]
Ofre
Bortsett fra de seks besetningsmedlemmene var det totalt 160 passasjer om bord.[17]
Det var 169 navn på den opprinnelige passasjerlisten, men ni gikk ikke ombord på flyet.[17] Alle likene ble funnet i flyvraket.[22]
De fleste ofrene ble antatt for å være fra distriktene Kasaragod og Kannur i Kerala.[23]
V. S. Acharya, Karnatakas innenriksminister, sa at det til å begynne med ble meldt om åtte overlevende passasjerer, men en av disse døde senere av skadene[7]
- dette ble imidlertid tilbakevist av en AI- talsmann som bekreftet at alle overlevende fra flystyrten var i live.[24]
Flyplassdirektøren på Mangalore, Peter Abrahim, bekreftet at redningsarbeiderne hadde problemer med å komme seg til flyvraket.[5][25]
Et Air India Express-fly av typen Boeing 737-800 på Mangalore internasjonale lufthavn
Flygningen hadde planlagt avgangstid kl. 01:35 lokal tid fra Dubai internasjonale lufthavn i Dubai. Flyet krasjet ved landing på den 2 448 meter lange rullebanen med nummer 06/24 på Mangalore internasjonale lufthavn rundt kl. 06:30 lokal tid (UTC+5:30).
Mangalore internasjonale flyplass ligger i nærheten av Bajpe i Sørvest-India, ca. 20 km nordøst for Mangalore sentrum. Flyplassen, som ligger i et kupert område, er en av syv indiske flyplasser betegnet som en «vanskelig flyplass» av det indiske direktoratet for sivil luftfart. Det betyr at den regnes som en vanskelig flyplass å ta av fra og lande på og regler fastsatt av det indiske direktoratet for sivil luftfart stipulerer at «overvåkede takeoff og landinger» er forbudt, det vil si at kun kapteinen (ikke co-piloten) kan styre flyet under takeoff og landinger.[28][29][30][31] Flyplassen er en av tre flyplasser i India som har en rullebane beliggende på toppen av en ås (de to andre er Kozhikode og Lengpui),[32] noe som skaper en optisk illusjon som krever en svært presis innflyvning.[33]
Ulykken
Etter å ha landet på rullebane 06/24 kjørte flyet ut over rullebanen og falt ned en skråning ved enden av rullebanen.[13]
Før landing var det ingen indikasjoner på at flyet var i nød.[13] De siste samtalene mellom flygeleder og piloten bekrefter at alt virket normalt før landing.[34]
Den indiske luftfartsministeren Praful Patel sa at flyet fløy en ILS-innflygning (instrument landing system) for landing på den nye rullebanen som ble åpnet i 2006. Piloten rapporterte til flygekontrolltjenesten (ATC) at flyet var «etablert» på ILS-innflygning ca. 15 km fra rullebanen. Landingsklarering ble gitt 7 km fra rullebanen. Flyet avsluttet ILS-innflygningen på rullebane 24, der det landet like over det normale touchdown-punktet og skled ut av rullebanen, før det pløyde seg gjennom et 90 meter langt sanddekket område (fartsfelle) som ikke klarte å stoppe flyet. Deretter traff en flyvinge en betongdel på localizer-antennen (lokalisatorantennen) og brakk, før flyet falt ned i ravinen, og til slutt stoppet 200-300 meter nedenfor toppen av skråningen. De fleste passasjerene døde momentant. En brann brøt ut noe senere. Ministeren sa også at værforholdene var normale med en sikt på 6 km, rolig vind og ingen nedbør ved tidspunktet for ulykken. Duskregnet startet først etter ulykken.[35][36]
De første rapportene foreslo at et dekk eksploderte før flyet traff ILS-systemets localizer-antenne da det forsøkte på en go-around. Dette rev videre opp undersiden av flyets skrog, og åtte mennesker ble kastet ut av flyet. Disse åtte var de eneste overlevende.[37]
Det ble rapportert om at en overlevende etter ulykken beskrev lyden han hørte da flyet traff bakken som et smell, akkurat slik som når et dekk eksploderer. Videre sa han: «Deretter dreide flyet mot noen trær ved siden av rullebanen og så fylte kabinen seg med røyk. Jeg ble fanget i noen ledninger, men klarte å kravle meg ut.»[8]
En annen overlevende hevdet flyet traff en bygning før det gikk i stykker og tok fyr.[38]
TV-bilder viste at flyvraket var i brann kort tid etter ulykken. Flyet kunne ses liggende opp ned mens røyk steg opp fra vraket.[39][40]
Redningsarbeid
Lokale landsbyboere var blant de første på åstedet for å hjelpe. Anslagsvis 15 brannbiler, 20 ambulanser og 100 redningsarbeidere ble umiddelbart satt inn i redningsarbeidet. Generalinspektøren for politiet i avdelingen Karnataka Western Range, Gopal Hosur, sa at mellom åtte og ti personer hadde blitt sendt til sykehus og at politiet i Karnataka, bombepatrulje, brannmannskap, Karnataka-politiets reservestyrker og alle sykehusene samarbeidet for å hjelpe til i denne situasjonen. Den paramilitære styrken Central Industrial Security Force sendte 150 personer til Mangalore for å bidra i hjelpearbeidet.[13] I løpet av 23. mai 2010 hadde alle de avdøde blitt hentet ut fra åstedet, og slektninger hadde tatt i mot 87 av likene.[4]
Etterforskning
De første undersøkelsene viste at flyet landet ca. 600 meter lenger unna det vanlige landingspunktet på rullebanen.[21] Den nye rullebanen 24 på Mangalore lufthavn er 2 450 meter lang.[37] Flyselskapets ledelse opprettet et team sammen med Airports Authority of India, som ble sendt til flyvraket for å granske hendelsen og bistå i redningsarbeidet.[2]Boeing kunngjorde også at et team vil bli sendt for å gi teknisk assistanse til indiske myndigheter på forespørsel fra sistnevnte.[41]
Indias direktorat for sivil luftfart beordret en gransking av ulykken, som begynte samme dag som ulykken.[42]NTSB bistår også i etterforskningen med et team av spesialister, inkludert en senior etterforsker for flysikkerhet, en spesialist for flyoperasjoner, en spesialist for flysystemer og tekniske rådgivere for Boeing og Federal Aviation Administration.[36]
Ifølge lydopptak skaffet fra ATC ble den 55-årige serbiske piloten Zlatko Glušica gitt klarering for landing, men han avbrøt plutselig forsøket på landing. Flyets gass skal ifølge rapporter ha blitt funnet i «fremover»-posisjon, noe som tyder på at piloten forsøkte å avbryte landingen og fortsette for å ta av igjen, fra en rullebane som er omgitt av bratte skråninger.[43] Ifølge anonyme ATC-kilder på Mangalore skal co-pilot H. S. Ahluwalia ha advart sin sjef mer enn en gang om å gå rundt i stedet for landing.[44] Kildene hevder også at denne advarselen kom i en høyde på ca. 244 meter,[44] altså i god tid før flyet faktisk landet.
Taleregistratoren ble funnet 23. mai,[45] mens ferdsskriveren ble funnet to dager senere.[46] Disse ble først sendt til New Delhi av det indiske direktoratet for sivil luftfart for datainnsamling og analyse,[47] før de ble sendt til USA og NTSB for nærmere undersøkelser.[48] En tjenestemann ved navnet Zaidi tilhørende direktoratet hevdet at taleregistratoren og ferdsskriveren hadde «god databeskyttelse» selv etter ulykken, mens ikke navngitte tjenestemenn påstod at det var påført store skader på enhetene.[48]
Reaksjoner
En spesiell nødtjeneste for informasjonsinnhenting ble opprettet kort tid etter ulykken.[13] Praful Patel, Indias luftfartsminister for sivil flytrafikk, reiste til åstedet fra New Delhi.[13] Feiringen av den sittende regjeringens første år i andre periode ble også utsatt.[5] Sjefsminister i Karnataka, Yeddyurappa, og sjefsminister i Kerala, V. S. Achuthanandan, dro med en gang til ulykkesstedet for å se an situasjonen. Leder for den regjerende UPA-alliansen Sonia Gandhi uttrykte sorg over ulykken, og ønsket alle en «rask bedring».[49] Den indiske luftfartsministeren, Praful Patel, tok på seg moralsk ansvar for ulykken og tilbød seg å fratre stillingen. Den indiske statsministeren avviste hans fratredelse.[50] Mange land og organisasjoner har uttrykt sorg og sendt kondolanser til folket i India over flytragedien.[51][52][53]
Det ble spådd at ulykken kostet forsikringsselskapene og deres reassurandører 400 crore indiske rupi.[54][55]
Kompensasjon
Den indiske statsministeren kunngjorde en utbetaling på 200 000 indiske rupi (ca. 27 800 kroner) til slektninger av de avdøde og 50 000 rupi (ca. 6 950 kroner) til de skadde. Disse pengene skal fordeles fra statsministerens nasjonale hjelpefond.[56] Karnatakas sjefsminister Yeddyurappa har også kunngjort en kompensasjon på 200 000 rupi (ca. 27 800 kroner) til de avdødes familier.[57] I tillegg til dette gjorde luftfartsdepartementet oppmerksom på at flyselskapet vil gi opp til 7,2 millioner rupi (nesten en million kroner) til familiemedlemmer av hvert offer i henhold til bestemmelsene i den indiske luftfartsloven, som følger Montreal-konvensjonen.[56][58] For denne gang har flyselskapet kunngjort en midlertidig kompensasjon på 1,2 millioner rupi for passasjer over tolv år, 500 000 rupi for passasjerer under tolv år og 200 000 rupi for enhver skadd passasjer. Denne kompensasjonen er større enn ex-gratia utbetalingen kunngjort av statsministeren.[59] Air India sa det ville tilby arbeid til de overlevende.[60]
