Air de cour

Air de cour er en verdslig fransk sangform som var svært populær i hoffkretser i senrenessansen og tidligbarokken, fra omtrent 1570 til rundt 1650.

Air er et fransk/engelsk ord for sang, cour er det franske ordet for hoff, så betydningen er ganske enkelt «hoffsang». Det dreier seg mest om kjærlighetssanger, men det ble også skrevet drikkeviser på samme form, de ble kalt airs à boire.

Den franske vokalmusikken på begynnelsen av 1500-tallet omfattet både polyfone sanger med melodier til krevende dikt og folkesanger (voix de ville eller vaudevilles) med enkle former og tekster. Renessansens kompliserte, flerstemte sanger ble litt om senn trengt i bakgrunnen og erstattet av ganske enkle, enstemmige sanger med akkompagnement. I andre halvdel av 1500-tallet ble disse airs de cour stadig mer populære, og blomstret under Ludvig XIIIs regjeringstid i første halvdel av 1600-tallet.

I begynnelsen ble eldre, flerstemmige komposisjoner skrevet om slik at en sangstemme kunne ledsages av et klaviatur- eller klimpreinstrument. Den første kjente bruken av begrepet airs de cour forekommer i tittelen Livre d'Airs de Cours, miz sur le luth (1571), en samling sanger med luttakkompagnement av den parisiske forleggeren, komponisten og luttenisten Adrian Le Roy. Samlingen inneholdt også bearbeidelser av organisten Nicolas de la Grottes flerstemte sanger, men det dukket snart opp flere og flere nye komposisjoner som overveiende var forsynt med luttakkompagnement, vanligvis notert i fransk lutt-tabulatur.

I Frankrike 1608 kom den første boken i en serie med Airs de différentes autheurs, mis en tabulature de luth par Gabriel Bataille. I løpet av første halvdel av 1600-tallet bredte airs de cour seg til nærliggende land som England, Tyskland og Nederland, dels med oversatte tekster.

Air de cour er en forholdsvis enkel musikkform; enstemmige, stort sett strofiske sanger, i blant med et refreng. Melodiene er som regel uten melismer og tekstgjentakelser. Versene kan være av forskjellig lengde, og taktstrekene retter seg etter versene og ikke melodien. Iblant dukker det opp komponerte forsiringer, men det ble nok forventet at sangeren improviserte utbroderinger. Den vokale melodiens spennvidde strekker seg sjelden ut over en oktav; dissonanser og kromatikk forekommer ikke ofte, og jevnt over er uttrykket slående enkelt.

Airs de cour viser liten påvirkning fra de samtidige italienske trendene monodi og madrigal, noe som overrasker på bakgrunn av at italienske musikere var virksomme i Frankrike. Sammenlignet med italienske madrigaler er det emosjonelle uttrykket i airs de cour kjølig og reservert, helt i samsvar med tidens franske smak.

De fleste komponistene som skrev airs de cour ble født i siste tredel av 1500-tallet. Til de mest kjente komponistene hører:

• Jean de Cambefort
• Gabriel Bataille
• Antoine de Boësset
• Pierre Guédron
• Michel Lambert
• Étienne Moulinié
• Jacques Mauduit

• Airs de Cour, Airs à boire, Chants sous le Règne de Louis XIII, Nigel Rogers tenor, Anthony Bailes lutt, Reflexe, Stationen europäischer Musik, EMI ELECTROLA, 1977
• Airs de cour, Marie Claude Vallin sopran, Max van Egmond baryton, Lutz Kirchhof renessanselutt, Vivarte 1992, SK 48 250

• John H. Baron, "Air de cour", i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, Stanley Sadie (red) 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
• Manfred Bukofzer, Music in the Baroque Era. New York, W.W. Norton & Co., 1947. ISBN 0-393-09745-5
• Harold Gleason and Warren Becker, Music in the Middle Ages and Renaissance (Music Literature Outlines Series I). Bloomington, Indiana. Frangipani Press, 1986. ISBN 0-89917-034-X
• Jeanice Brooks, Courtly Song in Late Sixteenth-Century France. Chicago, The University of Chicago Press, 2000. ISBN 0-226-07587-7
• George J. Buelow A history of baroque music Indiana University Press, 2004 pp. 156–158 ISBN 0-253-34365-8
• Diana Maury Robin; Anne R. Larsen, Carole Levin, ABC-CLIO, 2007 ISBN 1-85109-772-4