Alberic Magnard var sønn av Emilie Bauduer og Francis Magnard (1837-1894) som var en bestselgende forfatter og utgiver av avisen Le Figaro. Magnard var fire år gammel da hans mor begikk selvmord. Han studerte jus, men etter bestått eksamen dro han til Pariskonservatoriet for å studere komposisjon. Fra 1886 studerte han kontrapunkt med Théodore Dubois i samme klasse med Jules Massenet og fikk førstepremie i harmonilære i 1888. På Konservatoriet møtte han også Vincent d'Indy, som ga ham privatundervisning i orkestrering (1888 - 1892). Magnards to første symfonier ble til under veiledning av d'Indy, den 1. Symfoni i c-moll er dedikert til ham.
På samme tid skrev Magnard musikkanmeldelser i avisen Le Figaro og pådro seg noen fiender med dette. På den andre siden nektet han å dra nytte av sin fars sosiale relasjoner. I 1896 giftet Magnard seg med Julie Creton og underviste i kontrapunkt på Schola Cantorum, som var grunnlagt i 1894 av d'indy, de to årene etterpå og skrev sin 3. Symfoni i b-moll. Omtrent på denne tiden begynte Magnards hørsel å bli dårligere.
På grunn av farens formue var han økonomisk sikret. Derfor var han ikke avhengig av å inngå musikalske kompromisser. Men han hadde i mange år problemer med å få sin musikk oppført. Hans venn Guy Ropartz, siden 1894 leder av konservatoriet i Nancy, oppførte flere av verkene hans og Magnard ga en konsert på egen regning i 1899. Fra 1902 begynte han å gi ut sine komposisjoner selv (opus 8 til opus 20). På grunn av dette gikk mange manuskripter tapt da huset hans brant i 1914. I Dreyfus-saken stilte Magnard seg på siden av Zola, og komponerte i denne anledningen orkesterstykket Hymne til Rettferdighet (1902).
Ruinene av Magnards eiendom i Baron etter brannen 1914
Ved begynnelsen av Første verdenskrig sendte Magnard sin kone og deres to døtrene til et trygt sted mens han ble igjen på eiendommen Manoir de Fontaines i Baron. Da en tysk rekogniseringsenhet kom ditt, skjøt han på dem og drepte en soldat. Soldatene skjøt tilbake og satte huset i brann. Magnard omkom i brannen og liket hans kunne ikke identifiseres i ruinene senere. Brannen ødela Magnards upubliserte manuskripter, for eksempel hans opera Yolande, to akter fra operaen Guercœur og en sangsyklus. Ropartz, som hadde oppført operaen Guercœur i 1908, har rekonstruert de tapte to aktene fra erindringen sin og oppførte operaen flere ganger igjen etter 1931.
Stil
I likhet med Gabriel Fauré bruker Magnard den modale skalaen, og hans forkjærlighet for kanon, koral og fuge ligner på César Franck. Tendensen til rytmisk-metrisk bytte og overlapping refererer til Claude Debussy og Maurice Ravel. HanMagnardforetrakk en saklig satsteknikk og følte seg i musikalsk slekt med Beethoven.[7][trenger bedre kilde] Noen komposisjoner, særlig symfoniene, inneholder passasjer som minner om Gustav Mahler, og hans bruk av salmer i symfoniene førte til at han fikk kallenavnet «en fransk Bruckner». I sine operaer brukte Magnard Richard Wagners ledemotivteknikk.
Komposisjoner
Det er ikke mange av Magnards komposisjoner som er bevart. Litt over 20 verk er publisert, blant annet tre operaer og fire symfonier.
Verk med opusnummer
Tre stykker for piano, op. 1
Dans suite i gammel stil op. 2, for orkester
Seks musikalske dikt, op. 3 (sanger; 1887-90)
1. Symfoni i c-moll, op. 4 (1889/90)
Yolande, op. 5, Opera (premiere i 1892, tapt)
2. Symphony i E-dur, op. 6 (1893)
Promenader op. 7 for piano (1893)
Kvintett for klaver og blåsere i d-moll, op. 8 (1894)
Begravelsessang, op 9, for orkester
Ouverture, op. 10, for orkester
3. Symfoni i b-moll, op. 11 (i 1895/96)
Guercœur op. 12, Opera (1897-1901)
Fiolin sonate i G-dur, op. 13 (1901)
Hymne til rettferdigheten op. 14 for orkester (1901/02)
Fire musikalske dikt, op. 15 (sanger)
Strykekvartett i e-moll, op. 16 (1902/03)
Hymne til Venus, op. 17 for orkester
Piano trio i f-moll, op. 18 (1904/05)
Bérénice op. 19, Opera (premiere i 1911)
Cello sonate i A-dur, op. 20 (1909/10)
4. Symfoni i C-moll, op. 21 (1913)
12 musikalske dikt, op. 22 (sanger)
Uten opusnummer
En Dieu Mon Espérance et Mon Épée pour Ma Défense, for piano
Jens Malte Fischer: Klassisk Wagner-ISM? Alberic Magnard og hans operaer "Guercoeur" og "Bérénice", i: J. M. Fischer, Fra mirakel av Opera, Wien, 2007, s. 113-155.
André Segond (Ed.): Bérénice d'Alberic Magnard, programboken for Opera de Marseille, Arles, 2001. Volumet inneholder blant annet en detaljert biografisk skildring av Simon-Pierre Perret, en hyllest av Pierre Lalo (først publisert i Le temps 1941 – derfor er her, avstanden til Wagner uthevet og nærhet til Rameau), og en detaljert bibliografi.
.jpg)