Alemannisk kan videre inndeles i minst fire dialektgrupper:
schwäbisch, som brukes i det nordøstlige Baden-Württemberg og vestlige Bayern, dvs. Schwaben, samt noen få kommuner nord i Tirol;
niederalemannisch (nederalemannisk), som brukes i Alsace, Basel, det vestlige Baden-Württemberg samt området rundt Bodensee i både Baden-Württemberg, Bayern og Vorarlberg;
hochalemannisch (høyalemannisk), som brukes i mesteparten av Sveits nord for ca. Bern samt Liechtenstein og de sørligste delene av Alsace, Baden-Württemberg og Vorarlberg;
höchstalemannisch («høystalemannisk»), som brukes i det sørlige Sveits.[7]
De alemanniske dialektene som tales i Sveits, sammenfattes ofte under betegnelsen sveitsertysk (Schwyzerdütsch) (uttales «sjvitsa-du:tsj»). Denne betegnelsen uttrykker mer identiteten til brukerne enn noen lingvistisk enhet.
Forståeligheten av alemannisk for morsmålsbrukere av standardtysk er varierende og avtar mot sør.
Hoch- og höchstalemannische dialekter er vanligvis uforståelige for brukere av standardtysk, delvis sågar for brukere av andre hoch- eller höchstalemannische dialekter.
Motsatt forstår derimot alle brukere av alemannisk standardtysk og de aller fleste kan også bruke standardtysk aktivt.
