Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL Bayerische Akademie der Wissenschaften Det franske vitenskapsakademiet Accademia delle Scienze di Torino (1794–)[3] National Virgilian Academy Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Académie des sciences, belles-lettres et arts de Rouen
Alessandro Giuseppe Antonio Anastasio Volta (italiensk: [alesˈsandro ˈvɔlta]; født 18. februar1745, død 5. mars1827) var en italiensk fysiker, kjemiker, og banebrytende innen elektrisitet og kraft.[10][11][12] Han oppfant det elektriske batteriet, og han oppdaget metan. Han oppfant voltasøylen i 1799, og rapporterte resultatene fra eksperimentene i et brev i to deler i 1800 til presidenten i Royal Society.[13][14] Med denne oppfinnelsen beviste Volta at elektrisitet kunne bli generert kjemisk, og motbeviste den rådende teorien om at elektrisitet bare ble generert av levende vesener. Voltas oppfinnelse utløste vitenskapelig begeistring, og førte til at andre gjennomførte lignende eksperimenter. Og det førte til slutt til utviklingen av elektrokjemien.[14]
Napoleon Bonaparte beundret Volta for oppfinnelsen. Han ble invitert til instituttet i Frankrike for å demonstrere for medlemmene av instituttet. Keiseren ga ham mange utmerkelser. Volta sto ham nær gjennom hele livet.[15] Volta var professor i eksperimentell fysikk ved universitetet i Pavia i nesten 40 år. Studentene så opp til ham.[15]
Til tross for en fremadstormende yrkeskarriere, foretrakk han i tiltakende grad å være hjemme. Han levde tilbaketrukket fra det offentlige liv med familien helt til det siste. Siden 1823 ble han syk flere ganger. Etter lang tids sykdom døde han i 1827.[15]Volt, SI-enheten for elektrisk potensial, er oppkalt etter ham.
Liv og virke
Bakgrunn
Alessandro Volta var sønn av en velstående familie i Como i det den gang habsburgske Nord-Italia. Han var ett av ni barn. Av dem ble fem, som også enkelte onkler, katolske prester. Faren selv hadde i lang tid vært novise hos jesuittene.[trenger referanse]
Voltas foreldre, Filippo Volta og Maria Maddalena dei Conti Inzaghi, hadde forestilt seg at sønnen skulle ha en annen karrierevei enn den det ble. De sendte ham til en av jesuittenes skoler 1758-1760 for at han skulle forberedes på en juristutdannelse der.[trenger referanse]
Gjennom disse eksperimentene kom Volta til nye innsikter som dels brøt med, dels videreutviklet, for eksempel Galvani:
Batteriets tilblivelse hadde sitt opphav i en tilfeldig oppdagelse. Italieneren Luigi Galvani (født 1737, død 1798) var foreleser i anatomi og professor ved Universitetet i Bologna. Galvani forsket på elektrisitet i dyr. Han hadde fattet interesse for emnet da han la merke til hvordan musklene til en frosk av og til rykket til. Dette skjedde da frosken lå klar til dissekering på et bord, der det også var en elektrisk maskin. Galvani viste hvordan slike rykninger kunne framkalles ved å koble musklene til en død frosk direkte til en slik maskin. Men den viktigste observasjonen kom da froskenes ben ble hengt opp på en messingkrok som kom i kontakt med et gjerde av jern og de samme rykningene viste seg. Etter å ha forsøkt dette noen ganger konkluderte han med at rykningene kom av energi som var lagret eller produsert i froskens muskler.[trenger referanse]
Dette var Alessandro Volta helt uenig i. Volta var professor i eksperimentalfysikk ved Pavia-universitetet i Lombardia. Han mente at rykningene skyldtes elektrisitet, men at den kom fra en utvendig kilde. I Galvanis tilfelle var det kontakten mellom messingkroken og gjerdet av jern. Dette var det vanskelige å bevise. Men Volta var god til å eksperimentere. Han gned metallstykker mot hverandre og stakk så tungen sin mellom dem for å merke den elektriske strømmen som beveget seg mellom metallene. Bruk av tungen var mer fintfølende enn noe annet eksisterende apparat på den tiden.[trenger referanse]
Arbeidet hans ble hemmet av urolighetene under den franske revolusjonen og en politisk strid mellom Østerrike og Frankrike om Lombardia-regionen. Men i 1799 hadde Volta funnet opp et tilfredsstillende apparat som ble kalt voltasøylen og som ble det aller første batteriet. Dette batteriet besto av en søyle med sølv- og sinkplater, alternerende stablet og skilt av papplater som var dyppet i saltoppløsning. Ved å koble endene til en krets med ladninger, ble det for første gang produsert en mer eller mindre kontinuerlig elektrisk strøm. Dette i motsetningen til kondensatoren som mistet all strømmen med en gang den ble koblet til noe som kortsluttet den. Der tidligere forskere kun forsket på statisk elektrisitet, ga den nye oppfinnelsen forskere utallige nye muligheter. Nå kunne de kontrollere strømmen på egen hånd. Dette gjorde at fysikerne oppdaget nye og uventede egenskaper ved elektrisitet, som de ikke hadde forutsett.[trenger referanse]
Volta ble belønnet for sitt arbeid 54 år etter sin død, da måleenheten for elektrisk spenning offisielt ble kalt volt.
Alessandro Volta: Le Opere, Mailand, 7 bind, Hoepli, 1918 (Reprint: Johnson, New York 1968)
Aloisius Galvani: Abhandlung über die Kräfte der Electricität bei der Muskelbewegung (Comm. Bonon. Sc. et Art. Inst. et Acad. T. 7; 1791, Originaltirtel: De viribus electricitatis in motu musculari commentarius), utgitt av A. J. von Oettingen, 2. Aufl., Repr. der Ausg. Leipzig, Engelmann, 1894 und 1900. Deutsch, Thun / Frankfurt am Main 1996, ISBN 3-8171-3052-X (inneholder også: Alessandro Volta: Untersuchungen über den Galvanismus (1796 - 1800), tidligere som: Ostwalds Klassiker der exakten Wissenschaften ; Bd. 52 og 118).
Litteratur
Wilhelm von Zahn: Ueber die Volta’schen Fundamentalversuche. I: Sitzungsberichte der Naturforschenden Gesellschaft zu Leipzig 6 (1875), s. 59 f.
Geoffrey Sutton: The politics of science in early Napoleonic France: the case of the voltaic pile, Historical studies in the physical sciences, Bind 11, 1981, s. 329–366
Emilio Segrè: Die großen Physiker und ihre Entdeckungen, Band 1, 1986, Serie Piper
Marcello Pera: The ambigious frog: the Galvano-Volta controversy on animal electricity, Princeton University Press 1992
John Heilbron: Alessandro Volta, Dictionary of Scientific Biography
John Heilbron: Electricity in the 17. and 18. century, University of California Press 1979, Dover 1999
Giuliano Pancaldi: Volta: Science and Culture in the age of enlightment, Princeton University Press 2005
Kurt Jäger, Friedrich Heilbronner (2010). Lexikon der Elektrotechniker (2. utg.). VDE-Verlag.
Referanser
^abBase biographique, BIU Santé person ID 8775[Hentet fra Wikidata]
^abannuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 112656, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdewww.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID alessandro-volta, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
^abHrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 65297[Hentet fra Wikidata]
^«Award winners», verkets språk engelsk, «For his several Communications explanatory of certain Experiments published by Professor Galvani.»[Hentet fra Wikidata]
.svg)