Den andre kinesisk-japanske krig7. juli1937–9. september1945 var en massiv konflikt mellom Kina og Japan både før og under andre verdenskrig. Konflikten ble avsluttet ved Japans betingelsesløse kapitulasjon i 1945. Om lag halvparten av alle skadene i Stillehavskrigen kom som en følge av denne krigen.
Selv om Japan og Kina hadde hatt mindre kamper fra 1931, ble det ikke full krig før 1937. Krigen var en strategisk plan og et ledd i Japans planer for å dominere Asia politisk og militært og å sikre de store mengdene råmaterialer og andre økonomiske ressurser, som mat og arbeid. Før 1937 hadde Kina og Japan hatt små, lokale sammenstøt. Men av flere grunner ønsket ingen av partene full krig. De første konfliktene som følge av den japanske planen ble kjent som «kinesiske episoder». Ifølge datidens japanske propaganda var det kinesiske provokasjoner, den første av disse er kjent som hendelsen ved Marco Polo-broen7. juli1937.
Etter hendelsen ved Marco Polo-broen okkuperte japanerne Shanghai, Nanjing og den sørlige delen av Shanxi som del av kampanjer hvor ca. 200 000 japanske og betydelig flere kinesiske soldater deltok. Kinesiske historikere anslår at mellom 200 000 og 400 000 personer døde i Nanjingmassakren som etterfulgte den japanske erobringen av den kinesiske hovedstaden 13. desember 1937. Massakren skal ha foregått i seks uker.
På kinesisk,blir krigen oftest kalt Motstandskrigen mot Japan (forenklet kinesisk: 抗日战争; tradisjonell kinesisk: 抗日戰爭), også kjent som Åtte års motstandskrig (八年抗战/八年抗戰), Motstandskrig (抗战/抗戰), eller Den andre sino-japanske krig(第二次中日战争/第二次中日戰爭).
Navn
I Japan, blir navnet «Japan-Kina-krig» (日中戰爭,Nitchū Sensō) oftest brukt på grunn av objektiviteten. I Japan i dag er det skrevet som 日中戦争 på shinjitai. Da invasjonen av Kina begynte i juli 1937 nær Beijing, ble den kalt for «Nordkina-episoden» (華北事變,Kahoku Jihen) av den japanske regjeringen, og med slaget om Shanghai i de følgende månedene, ble det endret til «Kina-episoden» (支那事變,Shina Jihen).
Ordet «hendelse» (事變,jihen) ble brukt av Japan, siden ingen av landene hadde erklært krig. Japan ville unngå at andre land blandet seg inn, spesielt Storbritannia og USA, som var den viktigste leverandøren av petroleum, USA var også Japans største kilde til stål. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt ville blitt tvunget til å lage en embargo mot Japan for å følge USAs nøytralitetsakt fra 1930, om sammenstøtene formelt hadde blitt til krig.
Andre navn
I japansk propaganda ble invasjonen av Kina til en «hellig krig» (seisen), det første steget av Hakkō ichiu (八紘一宇, verdens åtte hjørner under et tak). I 1940 startet den japanske statsministerenFumimaro KonoeTaisei Yokusankai. Da begge sider formelt erklærte krig i desember 1941, ble navnet endret til «Den store øst-asiatiske krig» (大東亞戰爭,Daitōa Sensō).
Selv om de japanske myndighetene fremdeles bruker betegnelsen «kinesiske episoder» i formelle dokumenter, fordi ordet Shina er sett på som et nedverdigende ord av Kina, bruker media i Japan ofte fraser med andre uttrykk som «Den Japan-kinesiske episoden» (日華事變,Nikka Jihen, 日支事變 Nisshi Jihen), som også ble brukt av media på 1930-tallet.
I tillegg er navnet «Den andre sino-japanske krig» ikke ofte brukt i Japan, siden Første kinesisk-japanske krig (日清戦争 Nisshin–Sensō) mellom Japan og Qing-dynastiet i 1894 ikke blir sett på som direkte forbundet til den andre, mellom Japan og Republikken Kina.
Opprinnelsen av den andre kinesisk-japanske krigen kan bli koblet tilbake til den første kinesisk-japanske krigen fra 1894-95, hvor Kina, da under Qing-dynastiet, ble beseiret av Japan og ble tvunget til å gi Taiwan til dem, og å anerkjenne uavhengigheten av Korea i Shimonosekitraktaten. Qing-dynastiet var på randen av kollaps fra interne opprør og utenlandsk imperialisme, mens Japan hadde kommet fra som en stormakt gjennom sine effektive tiltak av modernisering.[1]
Republikken Kina
Republikken Kina ble grunnlagt i 1912, etter Xinhairevolusjonen som kastet Qing-dynastiet. Men den svake sentralmyndigheten gikk i oppløsning, og republikkens autoritet måtte gi etter for et styre av regionale krigsherrer. Å samle nasjonen og å stå imot imperialisme virket umulig.[2]
Noen krigsherrer allierte seg med forskjellige utenlandske makter i et forsøk på å utrydde hverandre. For eksempel samarbeidet krigsherren Zhang Zuolin av Mandsjuria åpent med japanerne for militær og økonomisk assistanse.[3]
KuomintangsDen nasjonale revolusjonshær rykket gjennom Kina til den ble møtt i Shandong, hvor krigsherren Zhang Zongchang, støttet av japanerne, forsøkte å stoppe fremrykkingen. Kampene endte med den såkalte Jinan-hendelsen i 1928 hvor Den nasjonale revolusjonshær og Den keiserlige japanske hær møttes i et sammenstøt som endte med at Den nasjonale revolusjonshær trakk seg tilbake fra Jinan.[8]
Samme år ble Zhang Zuolin drept da han ble mindre villig til å samarbeide med Japan.[9] Etter at Zhangs sønn Zhang Xueliang raskt tok kontrollen over Mandsjuria, og til tross for sterkt japansk press for å fortsette motstanden mot Kuomintang, erklært han troskap til Chiang Kai-sheks Kuomintang-regjering, noe som medførte kinesisk samling mot slutten av 1928.[10]
Det brøt imidlertid ut borgerkrig i 1930 mellom krigsherrer som tidligere hadde vært lojale mot Kuomintang under Nordekspedisjonen og den sentrale regjeringen under Chiang. I tillegg gjorde Det kinesiske kommunistiske parti opprør mot den sentrale regjeringen etter Kuomintangs massakre av deres medlemmer i Shanghai i 1927. Den sentrale regjeringen hadde derfor flere interne kriger som måtte utkjempes samtidig, og utviklet da læresetningen om «først intern fred før ekstern motstand» (kinesisk: 攘外必先安内).
Begynnelsen av krigen.Amerikansk støtteplakat
Referanser
^Wilson, Dick, When Tigers Fight: The story of the Sino-Japanese War, 1937–1945, s.5
Jonathan Fenby: Chiang Kai-Shek, China's Generalissimo and the Nation He Lost. Carroll & Graf Publishers, New York 2004; ISBN 0-7867-1484-0
Peter Li (utg.): Japanese War Crimes: The Search for Justice. Transaction Publishers, o.O. 2003; ISBN 0-7658-0890-0
Lloyd Eastman, Jerome Ch'en, Suzanne Pepper, Lyman P Van Slyke: Nationalist Era in China, 1927-1949. Cambridge University Press, Cambridge 1991; ISBN 0-521-38591-1
.svg){kind=small}
