Den 27. oktober trådte han inn i jesuittenes novisiat i Østerrike. Hans formasjon ble avsluttet mens han underviste ved Universitetet i Innsbruck. I Innsbruck underviste pater Steinhuber fra 1859/1960 propedeutikk og fra 1866 dogmatikk. I 1867 ble han kalt til rektor ved Collegium Germanicum av jesuittenes generalsuperior Pierre Beckx, det var jesuittene som hadde ansvaret for dette lærested. Han innehadde dette verv til 1880.
I 1895 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier. To år etter ble han prefekt for Indexkongregasjonen, da pave Leo XIII hadde tenkte seg at en reform av Index.[trenger referanse] Men det ble ingen slik reform under kardinal Steinhuber. I 1902 ble han dessuten en av medlemmene akardinalskommisjonen fot Det hellige officium.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X. I 1904 ble han dessuten medlem av den kommisjon som forberedte kodifiseringen av den kanoniske rett.
Steinhuber var en klar antimodernist og skal ha spilt en viktig rolle for pave Pius Xs beslutning om å rykke ut mot modernismen den 8. saeptember 1907 med encyklikaen Pascendi Dominici gregis.[2] Kort før sin død var det han, i egenskap av sitt embede i Indexkongregasjonen, som undertegnet fordømmelsen for læresetninger som var påpekt hos visse teologer, og forbudet mot deres skrifter - det gjaldt Alfred Loisy, Édouard Le Roy, Lucien Laberthonnière, Albert Houtin, Herman Schell og andre modernister. Dette førte til en svertekampanje mot ham i tysk presse, som krevet at oppførelsen av deres verker på index måtte oppheves.[trenger referanse]
I 1907 ble han kardinalprotodiakon, det vil si at han ville ha vært den som etter et konklave skulle ha presentert den nye pave.
Skrifter
Geschichte des Collegium Germanicum Hungaricum in Rom. 2 bind. Herder, Freiburg im Breisgau 1895–1906.
Referanser
^Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID ste, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
^«Steinhuber, S.J., Andreas, i Salvador Miranda: The Cardinals of the Holy Roman Church.
