Lalande begynte i 1931 ved militærakademiet Saint-Cyr, der han avla slutteksamen i 1933. Han var deretter ved infanteriregimentet i Metz, før han i 1935 flyttet til 6. alpejegerbataljon i Grenoble.[2]
Slaget om Narvik
Som sjef for alpejegernes 1. kompani[2] ble Lalande sent i april 1940 sendt til Norge for å møte de tyske invasjonsstyrkene ved Narvik. Han deltok i kampene ved Elvenes og Roasnes og ble 22. mai såret under kamp og evakuert il sykehus i Harstad. For sin innsats i slaget om Narvik ble Lalande av kongen i statsråd 20. mars 1942 tildelt det norske Krigskorset med sverd.[3]
Tilbaketrekningen fra Norge gikk til Brest, der Lalande ankom 15. juni 1940. Avdelingen ble deretter snart evakuert til Storbritannia.[2]
De frie franske styrker
I Storbritannia sluttet Lalande seg til De frie franske styrker og fikk der først ansvar for opplæring av frivillige som meldte seg til tjeneste.[2] I mai 1941 ble han beordret til tjeneste ved generalstaben. I oktober samme år ble han sendt til Levanten, der han tjenestegjorde i Syria og Libanon. Han ble tilknyttet Fremmedlegionen, som i 1942 ble satt inn i Nord-Afrika. Han ble såret i slaget ved El Alamein. I juni 1943 ble han forfremmet til bataljonssjef. I april 1944 deltok Lalande i kampene i Italia og august i landgangen i Provence. Han kjempet deretter i slaget om Toulon og deltok i frigjøringen av Rhône-dalen, før han mot slutten av året deltok i nedkjempelsen av tyske styrker i Alsace og Alpene.[2]
Etter andre verdenskrig
Etter andre verdenskrig deltok Lalande i grensekommisjonen som trakk opp grensen mellom Italia og Jugoslavia ved Trieste.
Etter tjeneste ved generalstaben ble Lalande sendt til Indokina, der han deltok i strid med nasjonaliststyrkene, blant annet i slaget ved Dien Bien Phu i april 1954.[2] Lalande ble tatt til fange av Viet Minh og slapp først fri etter fem måneders fangenskap.[2]
Fra 1963 tjenestegjorde Lalande ved avdelinger i Frankrike. Lalande ble i 1966 forfremmet til generalmajor og tjenestegjorde fra 1967 til 1969 som presidentens stabssjef. Han ble i 1970 forfremmet til generalløytnant.[2]
