Anke

For kvinnenavnet, se Anke (navn)

I norsk prosessrett er anke betegnelsen på det rettsmiddel som benyttes for å få en dom, kjennelse eller beslutning overprøvet i en høyere rettsinstans. Begrepet brukes både i sivile saker og i straffesaker. Ankedomstolene i Norge er de seks lagmannsrettene og Høyesterett.

Tidligere hadde man i tillegg til begrepet anke (som normalt gjaldt over dom) også begrepet kjæremål (som gjaldt kjennelser og beslutninger). Nå brukes anke som samme begrep uansett hvilken avgjørelse man ønsker å få overprøvd.

Anken stiles til den domstol som skal behandle den (ankeinstansen), men skal normalt fremsettes for den domstol som har avsagt den. Denne domstol forkynner anken for motparten som kan inngi et anketilsvar (eller avledet anke) før saken oversendes ankeinstansen.

Anker over avgjørelser i tingretten går til lagmannsretten, mens avgjørelser fra lagmannsretten kan ankes til Høyesterett. I noen tilfeller kan Høyesteretts ankeutvalg tillate at en anke over en tingrettsavgjørelse fremmes direkte for Høyesterett. Det skjer helst i prinsipielle saker der det bare er rettsanvendelsen som er omtvistet, som f.eks. i saken om rederibeskatningen og grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover.

Høyesterett er siste instans etter Grunnlovens § 88: «Høyesterett dømmer i siste instans».^[1] Når en avgjørelse ikke lenger kan ankes, er den rettskraftig og den eneste fremgangsmåten som da kan benyttes for å få den endret er ved gjenåpning som tidligere het gjenopptakelse. Vilkårene for dette er imidlertid svært strenge.

En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen.^[2]

Fristen for å anke i sivile saker er normalt én måned. Fristen regnes fra den dag avgjørelsen er forkynt for parten eller hans prosessfullmektig (advokat).

Den som anker en avgjørelse kalles ankende part, mens motparten blir betegnet ankemotpart. Det er ingenting i veien for at begge parter anker og tidligere brukte man gjerne betegnelsen motanke om den siste anken, men dette uttrykket brukes ikke i tvisteloven. Hvis den ene part anker, får den annen part også anledning til å anke selv om han ellers ikke har ankerett (f.eks. fordi ankefristen er utløpt). Begrunnelsen er at når ankeinstansen først skal behandle saken på nytt, bør begge parter få prøvet de innvendinger de har mot den første avgjørelse. En slik anke kalles avledet anke og den faller bort hvis den første anken (hovedanken) bortfaller.

Formålet med en ankeerklæring er å gi partene og retten et forsvarlig grunnlag for å behandle saken. Det skal særlig påpekes hva man er uenig i og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse, og hvilke bevis som skal føres. Tvisteloven § 29-9 gjengir en detaljert liste for hva en ankeerklæring skal angi: a) ankedomstolen, b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger, c) den avgjørelse som ankes, d) om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare bestemte deler av den, e) det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultat den ankende part krever, f) de feil som gjøres gjeldende ved den avgjørelse som ankes, g) den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil, h) de bevis som vil bli ført, i) grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det kan være tvil om dette, og j) den ankende parts syn på den videre behandling av anken.

Partene har ikke noe ubetinget krav om å få prøvd saken sin i lagmannsretten.

Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn kr 250.000. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene har for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller ved behandlingen av saken.^[3] En beslutning om slikt samtykke behøver bare begrunnes når særlige grunner tilsier det.

I andre saker kan anke over dom nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. En nektelse kan begrenses til enkelte krav eller ankegrunner.^[3] En beslutning om å nekte en anke må begrunnes og være enstemmig av tre lagdommere.

Reglene om anke til Høyesterett er omtrent de samme som reglene om anke til lagmannsretten. Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett.^[4]

Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres som den klare hovedregel ved skriftlig behandling. Det gjennomføres kun muntlige forhandlinger i slike anker når hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier det, og kan begrenses til særlige spørsmål.

I straffesaker må en anke fra den siktede / tiltalte eller påtalemyndigheten fremsettes for retten innen to uker. I tillegg til å sende anken til den domstol som har avgjort saken, kan anke fra siktede dessuten fremsettes for påtalemyndigheten eller fengselsmyndighetene hvis vedkommende er fengslet. Ønsker den ikke-ankende part å rette en motanke når den annen part anker, må dette gjøres innen én uke fra første part har anket.^[5]

Påtalemyndigheten kan på sin side anke både til gunst eller ugunst for siktede. Anker påtalemyndigheten til gunst for siktede kan de gjøre det til tross for at dommen er rettskraftig eller siktede er død.^[6] Det er normalt den instans hos påtalemyndigheten som hadde kompetanse til å ta ut tiltale som også har kompetanse til å anke.

Skulle en siktet ønske å anke selv om vedkommende er frifunnet kan dette kun gjøres hvis retten finner det bevist at han har foretatt den rettsstridige handling.^[7] Regelen vil kunne få anvendelse i saker hvor tiltalte ikke blir dømt skyldig, men blir overført til tvungent psykisk helsevern e.l.

Ankeinstansene i straffesaker er de samme som i sivile saker, men et krav om gjenåpning skal ikke fremmes for en domstol, men Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Både for sivile saker og straffesaker er imidlertid vilkårene for at gjenåpning skal føre frem meget strenge.

Det er ikke mulig å anke avgjørelser fra Høyesterett inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Dette ville være i strid med Grunnloven § 90, som lyder: «Høyesteretts dommer kan i intet tilfelle påankes». Saker som er avgjort i Høyesterett kan imidlertid klages inn for EMD, som kan ta stilling til om avgjørelsen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dersom dette er tilfelle kan resultatet bli at staten blir dømt til å betale erstatning, men Høyesteretts dom blir stående inntil en eventuell gjenåpning.

Partene kan velge å vedta dommen og dermed gi avkall på sin ankerett. Dette gir mulighet for å få dommen fullbyrdet før ankefristen går ut.

En anke mot en dom i en straffesak kan rette seg ved forskjellige sider av dommen.^[8] Ankes det over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vil ankeforhandlingen føre til et helt ny behandling av saken (også kalt fullstendig anke eller bevisanke). Anke over saksbehandlingen, lovanvendelsen eller reaksjonsfastsettelsen (vanligvis straffutmålingen) fører til en såkalt begrenset anke hvor ankedomstolen kun behandler det som er påanket på nytt. Lagmannsrettens avgjørelse av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet kan ikke ankes. Høyesterett er dermed bundet til den bevisbedømmelsen lagmannsretten har foretatt.

Partene har ikke noe ubetinget krav om å få prøvd sin sak fullt ut i lagmannsretten. Gjelder det forhold hvor en privatperson er idømt bot, inndragning eller tap av førerrett kreves det lagmannsrettens samtykke for å få saken behandlet; og samtykke skal kun gis når «særlige grunner taler for det».^[9]

I andre straffesaker kan lagmannsretten nekte anken fremmet når tre lagdommere enstemmig «finner det klart at anken ikke vil føre frem».^[9] Tidligere var det en ubetinget rett til å få prøvd saken på nytt i saker som gjaldt forbrytelser som kunne medføre fengsel mer enn seks år, men denne retten ble fjernet fra 1. januar 2020.^[10] Beslutter lagmannsretten å ikke fremme saken til ankebehandling kan denne beslutningen kun angripes for saksbehandlingsfeil.

For Høyesterett kreves det alltid samtykke, og slikt samtykke skal «bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd».^[11] For saker hvor siktede har blitt frifunnet i tingretten, domfelt i lagmannsretten, og det så er anket til gunst for tiltalte, skal derimot Høyesterett ikke være like strenge: anke kan da kun nektes ankebehandling der tre høyesterettsdommere enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem.^[11]

En anke over dom må inneholde informasjon om den dom som ankes, om hele eller kun deler av dommen ankes og om angrepet gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen eller reaksjonsfastsettelsen. Gjelder anken saksbehandlingen skal det spesifiseres hvilke feil som påberopes.^[12] I tillegg gir loven anvisning om at det bør gis oversikt over eventuelt nye bevis som skal føres, hvilken endring i dommen som ønskes, og hvis det ankes over lovanvendelsen, hva konkret man mener er feil.

Finner ankedomstolen før ankeforhandling at dommen bør oppheves, kan den gjøre det. Dette gjelder spesielt ved saksbehandlingsfeil, hvor det er mest hensiktsmessig at saken behandles på ny i underinstansen for å sikre at tiltalte får en betryggende to-instansbehandling.^[13]

Finner ankedomstolen før ankeforhandling at det faktum som tingretten har funnet bevist ikke er straffbart eller at straffeansvaret er falt bort, kan de avgjøre saken under forhandlinger.^[13] Dette gjelder ikke hvis ankedomstolen finner at det er feil i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, da må saken tas inn til full ankebehandling.

Er det en begrenset anke, slik at bevisbedømmelsen ikke skal prøves, kan en sak avgjøres til gunst for siktede hvis det er i henhold til anken (anken må være til gunst for siktede).^[13]

Gjelder anken bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er det en fullstendig anke, og alle sider av saken skal prøves på nytt. Behandling av saken gjøres så langt det passer etter samme fremgangsmåte som for hovedforhandling i tingretten, med meddomsrett både i tingretten og i lagmannsretten.

En anke mot en kjennelse eller beslutning prøves vanligvis fullt ut av overordnet instans,^[14] men ved videre anke (hvor en sak ankes til lagmannsretten, og deretter ankes lagmannsrettens avgjørelse av anken til Høyesteretts ankeutvalg) kan kun visse sider av anken prøves. Anke over kjennelse og beslutninger har en enklere behandling enn anke over dommer, og blir vanligvis behandlet skriftlig.

• Straffeprosessloven fra 1981
• Tvistemålsloven fra 1915 (Opphevet)
• Tvisteloven fra 2005 (I kraft 1. januar 2008)