Antoine Godeau (født 24. september1605, død 21. april1672) var en fransk ekseget (skriftolker), forfatter og katolsk biskop. Han er i dag kjent for litteraturkritiske avhandling Discours de la poésie chrétienne fra 1633. Han var også en av de første medlemmene av Académie française. I 1636 utnevnte kardinal Richelieu ham til biskop av Grasse.[5]
Liv og virke
Hans tidlige skrifter vant interesse til en slektning i Paris, hans onkel Valentin Conrart, og inviterte ham til seg. I hans hus samlet den litterære eliten i Paris. Et av resultatene fra disse møtene var opprettelsen av Académie française, hvor Godeau ble en av medlemmene og den tredje som fikk oppdraget å avlevere en ukentlig tale til medlemmene.
Etter han bosatte seg i Paris ble han snart en av de faste og populære gjestene ved den litterære salongenHôtel de Rambouillet.[6] På denne tiden ble sagt at ethvert verk c'est de Godeau var et segl av anerkjennelse. Kanskje han best kjente verk fra hans tidligste år er hans avhandling Discours sur les oeuvres de Malherbe (1629), som viser kritisk dyktighet og er av en viss verdi for litteraturhistorien til fransk prosa på 1600-tallet.
Biskop: I 1636 utnevnte Richelieu ham til biskop av Grasse etter at Godeau hadde dedikert sin første religiøse komposisjon, en poetisk parafrase av salmen Benedicite omnia opera Domini. Han viste seg som en mønstergyldig prest. Ved en pavelig bulle av pave Innocens X fikk han myndighet til å forene bispedømmene Grasse og Vence under sin administrasjon, men da han fikk motstand fra presteskapet i Vence, oppga han Grasse og etablerte seg ved Vence. Han ga på ingen måte opp andre interesser. I 1645 og 1655 tok han framtredende del i generalforsamlingen det franske presteskapet og under regentskapet til Anna av Østerrike var han fullmektig for eiendommene i Provence. Han ble rammet av slag i 1672 og døde i Vence, sekstisju år gammel.
Forfatterskap
Som poet skrev han religiøse poesi, og hans best kjente verk er en metrisk utgave av Salmenes bok, dikt om apostelen Paulus, Jomfru Marias himmelfart, sankt Eustachius, Maria Magdalena, og rundt 15 000 linjer om kirkens annaler. Ensformigheten og det metriske opplegget til disse diktene er lettet ved visse mellomrom av avsnitt bemerkelsesverdig for dens tanker eller uttrykk, blant annet disse linjer som ble lagt inn av Pierre Corneille i hans religiøse drama Polyeucte (1643):[7]
Hans Eloges des Eveques qui dans tous les Evêques de l'Eglise ont fleuri en doctrine et en piété (Paris, 1665) ble gjenutgitt i 1802. Hans Histoire de l'église depuis la naissance de Jésus Christ, jusqu' à la fin du siècle (Paris, 1633) ble oversatt til italiensk av Sperone Speroni og til tysk (Augsburg, 1768–96), og er tidvis fortsatt sitert. Om dette verket har Johann Baptist Alzog sagt at «skjønt det er skrevet i en attraktiv og populær stil, mangler det solid verdi og original forskning.»[8] Det er sagt at under utgivelsen av dette verket kom forfatteren i samtale med Père Le Cointe som ikke kjente Godeau, og som påpekte alvorlige feil de bind som allerede hadde kommet ut, noe Godeau fikk rettet i en nyutgave. Den samme Père Le Cointe, som senere ble en venn av Godeau, under vurderingen av det komplette verket, påpekte flere unøyaktigheter og mangel på kritisk balanse.[5]
Blant Godeaus mindre verker er Vie de M. de Cordes, conseiller au Châtelet (1645) og Eloges historiques des empereurs (1667). Blant hans religiøse verker er også helgenbiografier over apostelen Paulus (1647), Augustin av Hippo (1652), Carlo Borromeo (1657) og andre tekster.
Bibliografi (utvalg)
Poésies de Malherbe (1630)
Discours sur les œuvres de M. de Malherbe (1630)
Œuvres Chrétiennes (1633)
Poésies Chrétiennes
La vie de saint Augustin (1652)
Vie de saint Charles Borromée (1654)
Prières, méditations (Paris, 1643)
Avis à M. de Paris pour le culte du Saint-Sacrement dans les paroisses et de la faç de le porter aux malades (1644)
