Qvist var medlem av Nasjonal Samling en periode før krigen (visstnok fra 1933[3]), og lot noen år være å betale kontingent uten å melde seg ut. Han meldte seg inn på nytt 21. september 1941[1]:43 (et annet skriver Svein Blindheim september 1940).[1]:169
Qvist var svoger av arkitekt og godseier Harald Didrik Løvenskiold. Også Løvenskiold meldte seg frivillig og trakk seg før han deltok i kamp.[1]:213
Rytter
Qvist vant en olympisk sølvmedalje i OL 1928 i Amsterdam.[4] Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av løytnantBjart Ording på hesten «And Over», Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Qvist kom på åttendeplass i den individuelle konkurransen i feltritt. På denne tiden var Qvist en av Norges beste ryttere.[3]
Åtte år senere, i OL 1936 i Berlin, kom han på 7.-plass i lagkonkurransen i dressur og 17.-plass individuelt med hesten «Jaspis». I sprangridning ble han nummer 24 med hesten «Notatus».[trenger referanse]
Hans kone var også rytter og en tid i 1920-årene Norges eneste kvinnelig veddeløpsrytter.[5]
OL-medaljer
1928Amsterdam - Sølv i hestesport, feltritt lag (Norge)
Andre verdenskrig
Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 møtte han på Gardermoen og satte opp en styrke på 140 dragoner.[3] Qvist tjenestegjorde som rittmester og sjef for 2. hjulryttereskadron i Opland dragonregiment, samt som nestkommanderende for Hærens rideskole. Han overgav seg uten kamp med sin avdeling på 400 mann (hvorav 250 under ledelse av Richard Andvord) til hauptmann Spillers styrke (som returnerte fra Midtskogen[3]) tidlig morgen 10. april. Qvist og hans avdeling ble overrumplet og hadde ikke ladd våpen da de kjørte langs riksvei 50 litt sør for Strandlykkja.[1]:173[6] Ifølge Syltevik var mitraljøser og ammunisjon pakket i kasser da de møtte den tysk avdelingen. De regnet med risikofri reise til nordover til Hedmark.[3] Han ble løslatt etter et kort fangenskap. Han hadde fullført Krigsskolens øverste avdeling i 1917 og ble utnevnt til rittmester i 1932. Han ble oppnevnt som kommissarisk leder for Norges Rytterforbund i november 1940,[1]:43 men han sa fra seg denne stillingen i starten av 1941.
Qvist vervet seg til Den norske legion sommeren 1941,[1]:43 og tjenestegjorde høsten 1941 som sjef for legionens ski- og hjulrytterbataljon på Torpo i Hallingdal, etter at han hadde avsluttet et offiserskurs ved SS-Unterführerschule Lauenberg.[trenger referanse] Qvist skal ha mislikt NS-propaganda i legionen, som han mente måtte fokusere på at de var nordmenn.[1]:50[1]:169 Qvist skal ha vært lite ideologisk og mest opptatt av militær disiplin.[3]
Den norske legionens hovedstab måtte gå av sent på høsten i 1941, etter bråk med tyskerne. Dette førte til at legionsjefen, oberst Finn Hannibal Kjelstrup, og sjef for bataljon Viken, Jørgen Bakke, ble erstattet av Arthur Qvist i desember 1941.[1]:43 Han ledet legionen til den ble nedlagt i mai 1943.
I sin periode som legionsjef røk han uklar med ledelsen i Waffen-SS. Den opprinnelige avtalen var at de skulle til Finland for å kjempe på finsk side mot Sovjetunionen, men de ble sendt til Sovjetunionen og Leningrad isteden. Qvist forsøkte å få soldatene trukket tilbake til Norge, men tyskerne truet Qvist med tysk krigsrett for sabotasje.
Etter at den norske legionen ble trukket tilbake fra Østfronten i mars 1943 og oppløst,[1]:50 ble Qvist utnevnt til «oberstløytnant» av Quisling (på tross at det ikke eksisterte noen norsk hær). Qvist gikk inn i Landbruksdepartementet som sjef for Statens Hestestyre fra 1. juli 1943, og denne stillingen hadde han frem til de tyske styrkene kapitulerte i mai 1945.
Fra februar til september 1944 fungerte han som sjef for III. Hirdfordeling i Trondheim med grad av nestregimentfører i Rikshirden. I denne perioden organiserte han Hirdens Bedriftsvern og en befalsskole i området. Vinteren 1944/1945 var han rådgiver for Quisling i saker angående dimittering av frontkjempere og deres overføring til Hirden. Den 20. april 1945 ble han utnevnt til SS-Obersturmbannführer der Reserve. Qvist og Egil Reidar Hoel var dermed de to nordmennene som oppnådde med høyest offisersgrad i SS.
I landssvikoppgjøret etter krigen ble Qvist i april 1948 dømt til ti års tvangsarbeid av Eidsivating lagmannsrett. Han ble løslatt ved Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 16. desember 1950.[7] Han var blant dem som ble satt til å grave opp likene i Trandumskogen i mai 1945.[3]
På Qvists eiendom, Qvistebo ved Gardermoen, anla den tyske okkupasjonsmakten en fangeleir for omkring 400 sovjetiske fanger.[3][8]
Qvist var under krigen gift med en jødisk kvinne. Hun hadde barn fra et tidligere ekteskap.
^Erik Veum, Geir Brenden og Torgeir Lindtvedt Dalen: Deres ære var troskap s. 124 - Vega Forlag 2017
^«Bjørndalen beklager og fjerner video». www.rb.no (på norsk). 19. september 2014. Besøkt 20. mars 2019. «Kåre Syltevik var selv vitne til henrettelser av russiske krigsfanger på noe avstand i Qvistebo i Nannestad, før han fikk beskjed av en tysk vaktpost om å forsvinne. Syltevik var også i Trandumskogen en av dagene da norske nazister ble tvunget til å grave opp lik fra massegravene her.»