Dalagatan 46 i Stockholm. Astrid Lindgrens bosted fra 1941
Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 1907–2002) var en svenskforfatter.
Livsløp og familieliv
Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875–1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879–1961), forpaktet. Astrid utga i 1975 boken Samuel August från Sevedstorp och Hanna i Hult der hun beskriver foreldrenes store kjærlighet til hverandre, og det kjærlige og trygge hjemmet de skapte for sine barn.[19]
Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire. Den eldste i flokken var broren Gunnar (1906–1974), og de to yngste var søstrene Stina (1911–2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916–1997, gift Lindström). Astrid skulle senere basere bøkene om Barna i Bakkebygrenda på søskenflokkens barndom. Også Astrids tre søsken var dyktige til å skrive og livnærte seg som skribenter i voksen alder.[20]
Hun tok realskoleeksamen i 1923. Karakterkortet viste at hennes beste fag var svensk, og det var allment kjent i bygda at Astrid kunne skrive. Året etter fikk hun tilbud om en stilling i lokalavisen Wimmerby Tidning. Arbeidet gikk ut på å lese korrektur samt å skrive notiser og korte reportasjer.[21]
Da hun var 18 år ble hun gravid. Faren til barnet, Reinhold Blomberg, som var sjefredaktør i avisen, ville skille seg og gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til å ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem der de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter at hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv.[22]
I 1928 begynte hun som sekretær i Motormännens Riksförbund og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898–1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931, og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute og var hjemme med barna frem til 1937.
I 1941 flyttet familien til en leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden, hvor de hadde utsikt over Vasaparken. Hun bodde resten av sitt liv i denne treromsleiligheten.
Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene.
Parallelt med sitt forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40 år og 25 år fremover i tid som forlagsredaktør for barnebøker i forlaget Rabén & Sjögren som også ga ut hennes egne bøker.
Lindgren beskrev sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun forfattet et portrett av foreldrene i Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult, som utkom i 1976.
Fra hun var fem år leste hun selv.
Mye av hennes forfatterskap er preget av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 1900-tallet. Det var derfra hun hentet naturen og miljøet til de fleste bøkene sine.
Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. I 1930-årene skrev hun to fortellinger for magasinet Landsbygdens jul, og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om Pippi Langstrømpe og varte helt til den siste boka om Ronja Røverdatter, som utkom da Lindgren var 74 år gammel.
Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, sju år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mor fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Det var først tre år senere at Lindgren skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.
I 1944 utkom hennes første bok, Britt-Mari lättar sitt hjärte, som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som tidligere, i en annen versjon, var blitt refusert av et forlag.
Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull.
Hun skrev både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg skrev Lindgren essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker.
Bøkene til Astrid Lindgren er solgt i over 100 millioner eksemplarer på verdensbasis, og de er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land.
Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før det nystartede forlaget Friedrich Oetinger Verlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren fortsatte å utgi på dette forlaget.
Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk i 1995.
Politisk engasjement
Astrid Lindgren var meget politisk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene.[23]
I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen Aldri vold!. Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme.[24][25][26]
Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i EU, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien»,[27] som ble trykt i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Palmes fall valghøsten 1976.[24][28] Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44 år. Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102 % i skatt. Finansminister Gunnar Sträng svarte at forfatteren hadde regnet feil. «Det var oförsiktigt. Astrid bara stal hans replik: berätta sagor hade Gunnar Sträng alltid varit duktig på, men räkna hade han inte lärt sig, det vore bättre att de bytte jobb.».[29]
Sammen med veterinæren Kristina Forslund arbeidet Lindgren i 1980-årene for en ny dyrevernlov. Deres artikler er samlet i boka Kua mi vil ha det gøy.[30] På Lindgrens 80-årsdag i 1987 sa daværende statsminister Ingvar Carlsson at det skulle innføres en ny lov, som ofte omtales som Lex Lindgren.[24] I ettertid synes hun at loven ikke var god nok og omtalte loven som «fisig».[24]
Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon.[31][32][33] Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm.
Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren ble opprettet i 2002 av den svenske regjeringen. Prisen deles ut til barnebokforfattere, illustratører eller organisasjoner som fremmer barn og unges lesing og rettigheter i Astrid Lindgrens ånd.
Samfundet De Nios Astrid Lindgren-pris ble innstiftet av Samfunnet De Nio i forbindelse med Astrid Lindgrens 90-årsdag i 1997. Prisen ble delt ut til forfattere av barne- og ungdomsbøker og forskere innen dette området.
Emil-prisen ble innstiftet av Smålands akademi til ære for Astrid Lindgren og deles ut årlig fra 1995 «för barnkulturella insatser i Astrid Lindgrens anda».
^«Skrivandet började i Vimmerby Tidning». www.vimmerbytidning.se (på svensk). Swepress AB. 21. januar 2003. Arkivert fra originalen 9. september 2017. Besøkt 8. september 2017. «När hon tagit realexamen 1923 var hennes bästa ämne svenska. Att hon kunde skriva spred sig i Vimmerby och året därpå blev hon erbjuden plats på Wimmerby Tidning. Tidningen var vid denna tid fylld av läsning som mycket tydligt åskådliggör att tiderna förändrats. Annonserna är rena rama lektionen i lokal historia. Nyhetsnotiserna inte sällan häpnadsväckande. Man kan läsa om flickor som brutit armen, vanföra som utfört illdåd, en anställd som får stanna på jobbet trots att han dömts för sedlighetsbrott med "kvinna som fyllt 12 men icke 15 år" - alla namngivna. / Men Astrid ägnade sig åt annat (får man hoppas). / För 60 kronor i månaden skulle hon läsa korrektur och skriva notiser och små reportage.»
.jpg)
.jpg)