Australopithecus (fra latin austral, «sørlig» og gresk pithecus, «ape») er en utdødd slekt av førmennesker (uttales "australo pitekus"). Kalles også søraper, sammen med søsterslekten Paranthropus.
Sørapene levde i Afrika etter at menneskets stamtre ble skilt fra sjimpansens, og er mest sannsynlige forløper for menneskeslekten (Homo). Den eldste kjente arten er Australopithecus anamensis som levde øst for Turkanasjøen i Kenya for 4 millioner år siden.
Seks andre arter av søraper er også beskrevet: Australopithecus aethiopicus, Australopithecus africanus og Australopithecus sediba kalles de grasile sørapene, i motsetning til de robuste Paranthropus aethiopicus, Paranthropus robustus og Paranthropus boisei. De robuste sørapene danner en sidegrein i menneskets stamtre.
Morfologi
Selv om Australopithecus africanus var på størrelse med en sjimpanse, var hjernen større enn denne apens. De delene av hjernen som står for språket var imidlertid ikke utviklet. De fleste antropologer mener at Australopithecus afarensis og Australopithecus africanus holdt til i trærne, mens andre antar at de var kommet ned på bakken, selv om skjelettene fortsatt viser tilpasninger til klatring.
Evolusjon
Det er sannsynlig at Australopithecus afarensis ga opphav til Australopithecus africanus som igjen er en forløper for Homo habilis.
De robuste sørapene ble mer og mer apelignende. Den siste døde ut omtrent samtidig med at de to sjimpanseartene ble separert, og det er mulig at Paranthropus boisei møtte konkurranse både fra sjimpansene (Pan) i skogene og Homo i det åpnere landskapet.
Den amerikanske paleontologen og evolusjonsbiologen Steven M. Stanley hevder i boken Children of the Ice Age at Australopithecus-hunnene fraktet de nyfødte og småungene omtrent slik som sjimpansene gjør det. Deres unger klamrer seg fast i mora like etter fødselen. Dette krever at hjernen er så ferdig ved fødselen at ungen kan kontrollere kroppen sin. Når en sørape ble truet av et kattedyr, kunne mora flykte opp i et tre med ungen klamrende til kroppen. Denne overlevelsesmekanismen kan ha vært viktigere enn stor intelligens.
For 2,5 millioner år siden inntraff den første av istidene på den nordlige halvkule, og vannet som ble bundet opp i is førte til at Afrika ble tørrere. Skogene minket på bekostning av savanner. Dette kan ha gitt støtet til endret levesett, der redskaper og gruppestørrelse ble viktigere overlevelsesmekanismer enn rask flukt til nærmeste tre.
Arter
Se også
Eksterne lenker
.svg)
