Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
Bakhmull (makhmal) er i realiteten en «renavlet» såkalt afghansk aboriginal (opprinnelig afghansk mynde).[1] Det er en ren jakthundvariant av den i vesten mer kjente afghansk mynde, men rasen anerkjennes ikke som sådan av vestlige kennelklubber. Bakhmull regnes imidlertid som mer opprinnelig enn våre vestlige afghanere, og den er også mer populær i mange land utenfor Europa.
Opprinnelse
Rasen som sådan er utvilsomt meget gammel og nedstammer trolig fra orientalskemynder. Bakhmull er i realiteten en russisk afghansk aboriginal, en hund som primært blir avlet for sine jaktegenskaper. Den første rasestandarden for bakhmull ble publisert i Russland i 1985, og siden revidert i 1997.
Bakhmull stammer opprinnelig fra fjellstrøkene i Sentral-Asia, nærmere bestemt fra det nordlige India. Den kom imidlertid tidlig til Afghanistan, der den ble kultivert av lokale stammefolk med tilhold i fjellstrøkene mellom Afghanistan og Pakistan. Den har et felles opphav med afghansk mynde, khalag tazi og kirgisisk mynde, men må på ingen måte sammenstilles med de «designerversjonene» av afghaneren vi kjenner fra vesten.
Noen kynologer hevder at bakhmull og khalag tazi er lokale varieteter av samme hund, f.eks. Natalia Gherasiova som eier kennel Blue Dale el Bark og selv driver utstrakt oppdrett med bakhmull i Russland. Det var også hun som skrev den reviderte standarden for bakhmull i 1997. Hennes hund «Rad-o-Bark», sønn av den opprinnelige «King of Karizamir» som ble imported fra Afghanistan i 1974 og dannet grunnlaget for rasen kalt bakhmull, ble valgt som modell for standarden. Hvorvidt bakhmull og khalag tazi er varieteter eller egne raser er imidlertid uklart i øyeblikket.
Beskrivelse
Bakhmull er harmonisk bygget og har en forholdsvis langstrakt kropp med lange muskuløse bein og solid benstruktur. Brystkassen er dyp og bred. Mankehøyden er noe høyere enn lendet. Hodet er verken smalt eller bredt til mynde å være, men gir et distingvert inntrykk. Snutepartiet er rett og kjevene kraftige. Ørene har lang silkeaktig behåring og er lange og hengende. Hodet bæres stolt på en lang og muskuløs nakke. Ryggen er lang, rett og forholdsvis bred. Halen er lang og bæres gjerne i en krøll. Hannhunder blir gjerne omkring 68-73 cm i skulderhøyde, mens tispene gjerne er ca. 3 cm lavere.
Rasen har tykk lang pels som gir et helt annet inntrykk enn de showpregende afghanerne vi kjenner her i vesten. Selv om den angoralignende pelsen er både tykk og lang, trenger den ikke mye vedlikehold sies det. Pelsen er alltid lys, normalt hvit, elfenbeinshvit eller lys fawn (aldri sort eller brindlet), med en korthåret sadel (som ikke må trimmes) av mørkere lysebrunt eller gråbrunt.
De anatomiske forskjellene mellom bakhmull og tradisjonell vestlig afghaner, som altså opprinnelig var en og samme hund, er blitt så store at det gir alvorlig grunn til ettertanke med hensyn til sistnevnte. Den er et klart bevis for at rasestandarder ikke nødvendigvis sikrer en rases opprinnelighet, slik hensikten er.
Bruksområde
Bakhmull er primært avlet som jakthund, men har også kvaliteter som vakthund og familiehund. De jakter gjerne parvis eller alene, og bare sjelden i flokk. De skal være meget dyktige jakthunder, og hundene brukes fortsatt som vakthunder i sitt naturlige habitat. Hetsjakt med denne hunden foregår på fjellgeit, vær, ulv, rødrev og hare.
Atferd
Bakhmull sies å være snill med folk, men vaktsom og skeptisk overfor andre dyr. Den skal være en god og snill familiehund som trenger mye mosjon og stor frihet. Hannene er ofte dominante overfor andre hunder, mens tispene er mer skye og feminine i sin væremåte.
Annet
I dag er rasen spesielt tallrik i Russland, og da spesielt i og rundt Moskva, der det drives oppdrett av disse hundene. Stammen i den russiske oppdrettet kom opprinnelig fra den kongelige kennelen «Karizamir» i Afghanistan på 1970-tallet.
Referanser
^Mario Canton (2018) Levrieri & Segugi Primitivi: 2a edizione digitale – 2018. Mario Canton, 26. jul. 2018. ISBN 9788828364276