Bengali skrives vanligvis med sitt eget bengalialfabet. Det er et stavelsesalfabet av typen abugida, som minner om devanagari som brukes i sanskrit, hindi og andre indoariske språk. Bengalialfabetet omfatter 11 vokaltegn og 39 konsonanttegn. Som i alle abugidaskrifter, har hver konsonant i bengalialfabetet vanligvis en «iboende» vokallyd.
På tross av noen modifiseringer på 1800-tallet, er stavelsessystemet fortsatt basert på sanskritalfabetet, og tar derfor ikke hensyn til visse lydendringer som har skjedd i det talte språket. Man kan derfor ikke kalle bengali for et fonetisk skriftspråk.
I perioden 1947–1971, da Bangladesh var en del av Pakistan, Øst-Pakistan, ble det bengalske språk fokuspunkt og grunnlag for østbengalenes nasjonale identitet, som til slutt resulterte i opprettelsen av den suverene staten Bangladesh.
Omkring 1950–1952 reiste den voksende middelklassen i Øst-Pakistan seg til en oppstand som ble kjent som Språkbevegelsen. Den kulminerte 21. februar1952, da mange unge og studenter ble drept av politiet i en demonstrasjon, hvor de krevde anerkjennelse av bengali som nasjonalspråk i Øst-Pakistan. 21. februar minnes i dag i Bangladesh som språkmartyrenes dag. Denne dagen er også UNESCOsinternasjonal morsmåldag.
