Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1888. Blå stater stemte for demokraten Grover Cleveland, og røde for republikaneren Benjamin Harrison, som seiret med 233 valgmannsstemmer, mot 168 for Cleveland.
Benjamin Harrison (1833–1901) var USAs 23. president.
Tidlig liv
Benjamin Harrison ble født den 20. august 1833 i huset til bestefaren, president William Henry Harrison, 20. august 1833 i North Bend i Ohio. Han var sønn av den velstående bonden John Scott Harrison og hans andre kone Elizabeth Ramsey. Benjamin hadde to halvsøstre, tre brødre og to søstre som vokste opp. Faren hadde i alt tretten barn, men fem døde som spedbarn. I begynnelsen fikk han hjemmeundervisning, men senere gikk han på grendeskole. Harrison likte å lese og var en gløgg gutt som hadde tilgang til sin bestefars velfylte bibliotek.[trenger referanse] Han studerte ved Miami University i Oxford og ble uteksaminert som en av de beste i klassen i 1852.[trenger referanse] Han hadde ambisjoner om å bli prest eller saksfører, men da han traff sin kone Caroline Lavina Scott endte de med å slå seg ned i Indianapolis, og Harrison ble advokat. Han begynte å bli politisk aktiv på denne tida, og snart meldte han seg inn i det voksende republikanske partiet. Han støttet Abraham Lincoln i valgkampen i 1860.
Starten på den politiske karrieren
Harrison tjenestegjorde med heder under den amerikanske borgerkrigen,[trenger referanse] og ble raskt forfremmet til brigadergeneral under Atlanta-felttoget. Da krigen var over dro Harrison tilbake til Indianapolis, men ble raskt rastløs og startet sin politiske karriere. Han ble raskt en av det republikanske partiets fremste frontfigurer, men starten på sin offentlige karriere startet med nederlag. Han tapte nominasjonen som guvernør i Indiana i 1872 og fire år senere tapte han hovedvalget. Likevel opplevde han suksess i 1881 da han ble valgt som delstaten neste senator. Han hadde allerede fått et tilbud om å bli daværende president James Garfield sin rådgiver, men takket nei til det tilbudet.
I 1888 var han en av republikanerens sterkeste kort til presidentembetet, og han lanserte tidlig sitt kandidatur. Hans største konkurrent James Blaine trakk seg tidlig fra valgkampen og John Sherman klarte ikke å samle nok støtte. Harrison ble valgt i åttende runde med klart flertall under Republikanerens nominasjonsmøte.
Valgkampen og presidentperioden
Sittende president Grover Cleveland var Harrisons motstander under valgkampen, som var av den rolige slaget[trenger referanse]. Likevel gikk begge sider inn med svært skitne triks for å vinne nominasjonen.[trenger referanse] Den største kampsaken var tollsatser og resultatet var svært jevnt. Cleveland vant antall stemmer, men Harrison vant valgmenn. Det gikk mange rykter om valgfusk, men Harrison var trolig ikke innblandet.[trenger referanse]
Som president fulgte opp Harrison en av sine største kjernesaker, nemlig støtten til krigsveteraner. Han økte pensjonen og ga dem lukrative avtaler, noe som begynte å tygge på det føderale budsjettet.[trenger referanse] Likevel var tollsatsene så høye at Harrison fikk store muligheter til å investere statlige midler. Han var den første presidenten som la fram et budsjett på over én milliard dollar.
I hans periode ble også seks nye stater innlemmet i Unionen, og han fikk fire dommere utnevnt til Høyesterett i perioden. Ved valget i 1890 mistet Harrison det republikanske flertallet i Representantens hus og han fikk en vanskeligere oppgave med å gjennomføre nye lover.
Misnøye i Vest med hvordan budsjettet ble prioritert gjorde at flere og flere mistet tillit med Harrison. Han var visjonær med tanke på utenlandske diplomati og knyttet mange pan-amerikanske forbindelser rundt om i verden.[trenger referanse] De første tankene om anneksjon av Hawaii ble lansert av Harrison.
Da gjenvalget begynte å nærme seg stod Harrison ovenfor en vanskelig oppgave. Nedgang i arbeidsmarkedet og sviktende økonomi sørget for at Harrisons konkurrent fra fire år tidligere, Grover Cleveland, igjen kunne flytte inn i Det hvite hus.
Etter presidentperioden
Etter innsettelsen av sin etterfølger (og forgjenger) dro Harrison tilbake til Indianapolis og gjenopptok sin advokatpraksis. Han ble senere en foredragsholder for forskjellige universiteter i California og ble juridisk rådgiver for Venezuela senere.
I 1896 giftet han seg på nytt etter at hans første kone hadde dødd under valgkampen i 1892. Han fikk en datter i 1897. I mars 1901 fikk han lungebetennelse og døde 13. mars 1901.
