Blodhund (FCI #084) er en stor og meget gammel hunderase som stammer fra Belgia. Den regnes som en viktig stamfar for dagens drivende hunder. Rasen er også kjent som sankt hubertshund mange steder i verden.
Opprinnelse og alder
Navnet blodhund kommer ikke av rasens egenskaper til å spore blod, men stammer fra det engelske uttrykket «blooded hound» som oversatt betyr nobelt blod, underforstått renraset hund. Navnet stammer fra 1300-tallet, men rasen er ennå eldre.
Blodhunden skal ha oppstått i Ardennesdistriktet i Belgia på 900-tallet, der en munk med navnet Hubertus (egentlig François Hubert, senere den første biskop av Liège) drev med oppdrett av store jakthunder, basert på lokale hunder som hadde eksistert i området siden 600-tallet. Siden ble disse hundene spredd utover Europa, der de med årene ble krysset med andre hunder for å få fram typer som passet de mange ulike behov folk hadde for jakthunder.
Rasens rykte som en særlig god sporhund stammer imidlertid trolig fra USA, dit den kom ganske tidlig etter at innvandringen fra Europa begynte. Den ble spesielt populær i sørstatene, der den ble brukt til å spore opp rømte slaver. Siden ble den også benyttet til å spore opp fanger som hadde rømt.
I moderne tid har oppdrettere i såvel USA og Storbritannia, som i hjemlandet Belgia vært viktige for rasens utvikling og eksistens. I dag regnes den også som støverrasenes viktigste stamfar.[1]
Utseende, anatomi og fysikk
Blodhund
Blodhunden er en av de største støverne. Den er langstrakt med mye løshud. Hodet er stort og smalt. Den har rynker og slapp hud på hodet og langs hele halsen. Den har markert nakkeknøl, lange kjaker, krommet neserygg og et kjeveparti som har hengende løse lepper. Ørene er festet lavere enn øynene og er meget lefsete. Ørene har ikke brusk og henger derfor ned mot kjakene. Den har langstrakt høy og smal hals. Kroppen er slank og langstrakt med bredt brystparti og buklinjen noe opptrukket. Den har rak rygg og balansert lend. Den har relativt sterke bein og en middels tykk benstamme som ender opp i runde, høye labber. Halen har kort pels og bæres i en bue over rygglinjen, uten å berøre ryggen.[2]
Pelsen på kroppen er kort og grov, mens på hodet og ørene er den myk og glatt. Sort som toner over til brun er det mest vanlige på denne typen hunder.
Hannene blir ca. 64-72 cm i skulderhøyde og veier vanligvis omkring 46-54 kg. Tispene blir ca. 58–66 cm i skulderhøyde og veier vanligvis 40–48 kg. Idealhøyden er henholdsvis 68 og 62 cm.
Bruksområde
Blodhunden ble opprinnelig avlet som en drivende jakthund som jaget hjort og villsvin i flokk, men den har på grunn av sin fantastiske luktesans og sitt utrettelige pågangsmot blitt mer av en ren sporhund å regne. Den regnes av de fleste som «verdens beste sporhund», men denne staute og stolte hunden har også en rekke andre brukshundegenskaper. Ikke minst som tjenestehund. Blodhund er også en ypperlig familiehund.
Blodhunden er ikke særlig hurtig, men svært utholdende og besluttsom. Den kan spore lenger enn noen annen hund.
Lynne og væremåte
Blodhunden er en stor, stø og modig hund som egner seg ypperlig som familiehund i en aktiv familie. Den er vennlig, rolig, lojal og trofast, og regnes som svært flink med barn. Den er reservert overfor fremmede, men normalt aldri aggressiv. Blodhunden trenger tålmodig og vennlig, men streng dressur. Den trenger mye mosjon og bør få rikelig med oppgaver for å trives maksimalt.[3]
Annet
Pelsen må børstes regelmessig. På grunn av hudfoldene og de lange ørene trenger denne hunden regelmessig ettersyn og renhold, også av øynene.
