Britisk Nord-Amerika

Britisk Nord-Amerika er betegnelsen på områdene Storbritannia kontrollerte i det kontinentale Nord-Amerika etter anerkjennelsen av USA i 1783. Betegnelsen ble først benyttet uformelt i 1783, men den var generelt uvanlig før Report on the Affairs of British North America (1839), også kalt for Durham-rapporten.^[1] Disse territoriene utgjør i dag Canada og Pacific Northwest (stillehavskysten i nordvest) i USA.

Ved den amerikanske revolusjon i 1775 kontrollerte Storbritannia tyve kolonier nord av Mexico. Ved Parisavtalen fikk de tretten amerikanske koloniene sin selvstendighet og Florida (Østflorida og Vestflorida) ble avgitt til Spania. De gjenværende britiske koloniene sluttet seg etter hvert sammen i staten Canada. Unntaket var Newfoundland som ikke ble en del av Canada før 1949.

Koloniene som eksisterte før signeringen av Oregon-traktaten i 1846:

• Provinsen Canada (tidligere Øvre Canada og Nedre Canada)
• Newfoundland
• Nova Scotia
• New Brunswick
• Prince Edward Island
• Rupert's Land
• Columbia-distriktet/Oregon Country (delt med USA)^{[2] [3]}