Retten til å leie ut en jordeiendom for leietaker (og ektefelles) livstid.
Betegnelse for selve kontraktsforholdet.
I den førstnevnte betydningen var det i gammel tid oftest eieren som hadde bygselen, men særlig på Helgeland, er det tallrike eksempler på at enevoldskongen regnet seg som eier til gårder der han ikke hadde bygselen idet bygselen var en rettighet som dels gikk i arv, dels kunne overdras separat.
Bygselavtaler var i gammel tid den alminnelige form for jordleie, men forekommer ikke lenger i Norge. I det tjuende århundre ble disse avtalene avløst av forpaktningsavtaler for et visst antall år.[1]
Historie
Et håndskrift av Magnus Lagabøterslandslov (1274–76). Jordleieforholdet var beskrevet i landsleiebolken, en av de ni avdelingene eller «bolkene» i loven.
Bygselvesenet i Norge var et resultat av en historisk utvikling fra middelalderen av. Etter landsleiebolken i landsloven var det opp til partene selv hvor lenge leieforholdet mellom landherren og leilendingen skulle vare, men det sedvanlige var en periode på tre år.[2] I leie betalte leilendingen landherren en årlig landskyld. Da de kongelige skattene av jorden (som leidangsskatten) ble fastsatt etter landskyldens størrelse, var det imidlertid uvanlig at landskylden ble forhøyet. Når verdien av jorden steg, måtte derfor landherren øke inntektene sine på andre måter. Det ble vanlig at leilendingen betalte landherren en dusør eller innløsningssum for å få leie jorden. Slike avgifter kaltes i middelalderen «jordemuter». Selv om disse var forbudt etter retterbøter av 1297 og 1298, ble denne innløsningssummen ved jordfestets begynnelse vanlig praksis.[3] Innløsningssummen gikk senere under navn som «bygselsum», «førstetake», «førstefeste» og «innfestning». Ved hver fornyelse av festet, hvert tredje år, måtte leilendingen betale en ny innløsningssum. Selv om leieforholdet etter hvert utviklet seg til å bli livsvarig, ble denne treårige avgiften beholdt og gikk under navnet «tredjeårstake» eller «holding». Når leien ble fornyet hadde det dessuten vært skikk at leilendingen mottok landherren til et gjestebud (veitsle) for at han kunne inspisere gårdens tilstand. Etter hvert falt denne gjestebudsplikten sammen med tredjeårstaken.[4]
Mens praksis hadde beveget seg bort fra bestemmelsene i landsloven, ble det livsvarige leieforholdet, samt pengeytelsene førstefeste og tredjeårstake lovfestet gjennom en rekke kongelige resesser på 1500-tallet (resessene av 1544, 1557, 1568 og 1578). Det ble forbudt å forandre landskylden uten etter seks menns skjønn, og det ble satt faste takster for førstefeste og tredjeårstake av kron- og kirkegodset. For krongods skulle dessuten fogden ha egne avgifter, den såkalte «støvlehuden» ved innfestningen og «fogdepenger» hvert tredje år. Jordleieforholdet var dermed i høy grad regulert av lovgivningen. Det eneste en privat landherre fortsatt kunne endre fritt, var førstefestet. Men også denne muligheten ble fjernet ved en kongelig forordning av 1685, som satte en øvre grense for førstefestet i forhold til landskyldens størrelse. Forordningen bestemte også at leilendingskontrakten skulle være skriftlig og måtte tinglyses.[5]
Fastlåsingen av bygseavgiftene kunne ikke holde seg i lengden, da prisene endret seg over tid. Staten så gjennom fingrene med at private jordeiere overskred begrensningene, og mot slutten av 1700-tallet ble avgiftene økt også for kron- og kirkegodset. Det ble vanlig å tredele tredjeårstaken i en årlig avgift («årlig take»).[6] På 1800-tallet ble det vanligere å leie ut jorden som forpaktning, der leietiden og avgiften kunne bestemmes fritt. I 1875 var nesten 40% av privat leiejord bortleid som forpaktning.[7] Bygsellovgivningen ble helt avskaffet først i 1965, da en lov om forpaktning kom i stedet.
