Hans nevø, Bernardo Bellotto var også landskapsmaler og benyttet iblant navnet Canaletto for å fremme sin karriere.
«Canal Grande og Salute kirke», malt i 1730.
Biografi
Barndom og læretid
Canaletto var sønn av maleren Barnardo Canal (derav hans kallenavn) og Artemisia Barbieri. Han tilbrakte sin lærlingtid med sin far og sin bror. Han begynte først i sin fars yrke som maler av teaterdekorasjoner, men ble inspirert av den romerske vedutistaGiovanni Paolo Pannini og begynte å male dagliglivet i byen og dens folk.
Maler
Etter å ha vendt tilbake fra Roma i 1719 begynte han å male på sin berømte topografiske måte. Mens han studerte med den eldre Luca Carlevaris, en middels talentfull maler av bybilder, ble han fort like dyktig som sin mester.[8][9]
I 1725 hadde maleren Alessandro Marchesini, som også var innkjøper for kunstsamleren Stefano Conti fra Lucca, forespurt om det var mulig å kjøpe to 'Venezia-utsikter', da agenten bad ham om i stedet å overveie verket av «Antonio Canale... det er som Carlevaris, men man kan se solen skinne i det.»[10]
Canalettos tidlige malerier ble malt «etter naturen» i motsetning til den alminnelige praksis med å gjøre bilder ferdig i atelieret. I noen av sine senere arbeider går han tilbake til denne metoden. Forskjellen sees av tendensen til at fjerne gjenstander blir malt som små farveklatter – en virkning av å bruke et camera obscura, noe som utvisker detaljene i fjerntliggende objekter.
Imidlertid er hans bilder alltid bemerkelsesverdig nøyaktige: han skildret blant annet de årlig tilbakevendende problemer med oversvømmelser og is i lagunen.[11]
Dette maleri fra 1752 av Northumberland House i London er et eksempel på Canalettos arbeide under hans opphold i England.
Canalettos tidlige arbeider forblir de mest yndede og er ifølge mange eksperter hans beste. Ett av hans fineste tidlige arbeider er Stenhuggerens gård (1729, London, the National Gallery) som skildrer en alminnelig arbeidsplass i byen.
Senere ble Canaletto kjent for sine storslåtte scenerier med Venezias kanaler og Dogepalasset. Hans byprospekter i stor skala portretterre byens fornemme liv og pretensiøse tradisjoner, idet de gjorde ny bruk av atmosfæriske virkninger og sterke lokalfarver, kvaliteter hvormed hans arbeider foregriper impresjonismen.
Mange av hans bilder ble solgt til englendere på deres Grand Tour ofte med handelsmannen Joseph Smith (1682-1770) som agent. Han ble i 1744 britisk konsul i Venezia.
Smith handlet som agent for Canaletto først ved å bestille bilder fra Venezia av ham først i 1720-årere og ved at hjelpe ham med å selge malerierne til englendere.[12]
I 1740-årene ble Canalettos marked forstyrret, idet den østerrikske arvefølgekrig førte til en reduksjon av antallet av engelske besøkende i Venezia.[13] Smith sørget også for utgivelse av en serie raderinger av caprichios (eller arkitektoniske fantasier) (capriccio Italiensk: innfall) og hans vedute ideale,[8] med utbyttet var ikke stort nok, og i 1746 flyttet Canaletto til London for å være tettere på sitt marked.[9]
Han forble i England til 1755 og malte prospekter av London (herunder den nye Westminster Bridge) og av sine kunders paleer og hus. Hans maleri fra 1754 av Old Walton Bridge viser Canaletto på den.
Det ble ofte forventet at han skulle male på samme måte i England som han hadde malt i sin fødeby. Alt i alt var denne periode ikke tilfredsstillende, noe som mest av alt skyldtes den dalende kvalitet av Canalettos arbeide. Canalettos maleri begynte å virke mekanisk og være mindre flytende, og den engelske kunstkritiker George Vertue antydet at den, som malte under navnet 'Canaletto' ikke var den riktige Canaletto, men en svindler.
Kunstneren ble tvunget til at gi offentlige maledemonstrasjoner for å mane denne påstand i jorden. Imidlertid gjenvant han aldri helt sitt gamle ry.[14]
Etter å være vendt tilbake til Venezia ble Canaletto i 1763 innvalgt i det venetianske akademi. Han fortsatte med å male til sin død i 1768. I sine senere år arbeidet han ofte ut fra gamle skisser, men han lavet også forbausende nye komposisjoner. Han var innstilt på å lage små subtile endringer i topografien for den kunstneriske virknings skyld.[8]
Litteratur
Andreas Henning, Axel Börner, Andreas Dehmer (Hrsg.): Canaletto. Ansichten vom Canal Grande in Venedig. Kabinettausstellung anlässlich der Restaurierung zweier Gemälde von Giovanni Antonio Canal, genannt Canaletto (= Das restaurierte Meisterwerk. Bd. 5). Sandstein, Dresden 2008, ISBN 978-3-940319-28-9.
J. G. Links: Canaletto. Complete revised, updated and enlarged. Phaidon, London 1994, ISBN 0-7148-3170-0 (Reprinted edition. ebenda 1999, ISBN 0-7148-3843-8).
Martin Schwander (Hrsg.): Venedig. Von Canaletto und Turner bis Monet. Hatje Cantz, Ostfildern 2008, ISBN 978-3-7757-2240-7.
Dorothea Terpitz: Giovanni Antonio Canal, genannt Canaletto. 1697–1768. Könemann, Köln 1998, ISBN 3-8290-0684-5.
Octave Uzanne: Canaletto. Parkstone Press International, New York NY 2008, ISBN 978-1-84484-505-7.
Referanser
^Archive of Fine Arts, abART person-ID 78349, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
.JPG)
