Charles Péguy (født 7. januar1873 i Orléans, død 5. september1915 i Villeroy) var en fransk forfatter, poet og essayist. Han er også kjent under sine pseudonymer Pierre Deloire og Pierre Badouin. Péguys viktigste holdepunkter for sin tenkning var inntil 1908 sosialisme og nasjonalisme, da han tilbakela sin tid som agnostiker og ble en troende katolikk. Deretter preger tydelig den katolske kristendommen hans verker.[15][16][17]
Liv og virke
Bakgrunn
Charles Péguy ble født inn i fattigdom i Orléans[18]. Hans mor, Cécile ble enke da Péguy ennå var et spedbarn. Moren reparerte stoler til livets opphold. Hans far, Désiré Péguy hadde hatt til yrke å bygge og konstruere skap. Désiré døde i 1874 av mavekreft.
Péguy studerte ved Lycée Lakanal i Sceaux, og vant seg et stipend ved École Normale Supérieure. Der gikk han til forelesningene av Henri Bergson og Romain Rolland, som begge ble bekjente av ham med tiden. Formelt forlot han ENS uten å bli uteksaminert i 1887, selv om han fortsatte å gå til forelesninger frem til 1898. Han ble en ihuga dreyfusard, etter å ha blitt påvirket av bibliotekaren Lucien Herr ved ENS.
24 år gammel giftet Péguy seg med Charlotte-Françoise Baudoin i 1897. Sammen fikk de én datter og tre sønner, hvorav én ble født etter Péguys død.
Karriere
Fra tidlig av ble han påvirket av sosialisme. Han tilsluttet seg Det sosialistiske partiet i 1885. Fra 1900 og frem til sin død i 1914 var han en bidragsyter og redaktør for magasinet Les Cahiers de la Quinzaine. Det støttet først Det sosialistiske partiets leder Jean Jaurès. Péguy trakk imidlertid senere sin støtte til Jaurès som følge av at han begynte å se ham som en forræder mot sosialismen og nasjonen.
Hans dikt i fri vers «Le Porche du Mystère de la deuxième vertu» har siden utgivelsen i 1912 blitt trykt opp 60 ganger. Det var favorittboken til Charles de Gaulle.[trenger referanse]
Da første verdenskrig brøt ut, ble Péguy løytnant i det 19. kompani av den franske hærens 276. infanteriregiment. Han døde i kamp nær Villeroy i Seine-et-Marne, samme dag som slaget ved Marne begynte.[19] Nær stedet hvor han ble drept er det reist et minnesmerke for ham.
Charles Péguy, , Gallimard, coll. « Bibliothèque de la Pléiade », 1975, 1610 p. ;
Œuvres en prose complètes tome I, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard, 1987 ;
Œuvres en prose complètes tome II, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard, 1988 ;
Charles Péguy, , t. III, Gallimard, coll. « Bibliothèque de la Pléiade », 1992, 2090 p.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Charles Peguy, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Peguy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abAlKindi, Diamond Catalog ID for persons and organisations 56438[Hentet fra Wikidata]
^«Peguy's Catholicism was closely allied with his love of France. Of him, as also of Psichari, it might almost be said that they were Catholics because they were Frenchmen. A non-Catholic Frenchman seemed a monstrosity, something cut off from the true life of his country. Some Catholicism is international or indifferent to country, with almost the motto, 'What matters country so long as the Church survives?' But that is not the Catholicism of these young Frenchmen, nor the Catholicism of the recent religious revival." — Rawlinson, Gerald Christopher (1917). «Charles Péguy», i Recent French Tendencies from Renan to Claudel. London: Robert Scott, s. 121
^«In France the classic type of the fervent but non-practising Catholic was probably best represented by Charles Péguy». — Kuehnelt-Leddihn, Erik von (1952). Liberty or Equality. Caldwell, Idaho: The Caxton Printers, Ltd., s. 194
.png)