Detaljhandel[1] er en betegnelse for salg av varer i kvanta tilpasset personlig eller husholdningsbehov direkte til forbrukere eller husholdninger, i motsetning til grossisthandel. Detaljhandel er en vanlig distribusjonsform innen en rekke forskjellig bransjer og handelen med dagligvarer er størst, tett fulgt av bilbransjen.
I dag lokaliseres detaljhandelsbutikker typisk til kjøpesentre siden hver enkelt virksomhet gjerne er liten. Det innebærer at de menneskelige, økonomiske og markedføringsmessige ressursene er begrensede. Omtrent tre fjerdedeler av detaljhandelsbedriftene har for eksempel færre enn fem ansatte. Svært mange av forretningene er enkeltpersonforetak, men aksjeselskapsformen er etter hvert blitt en mer alminnelig organisasjonform. Samvirkeformen er en eierform som er i bruk for virksomheter tilknyttet Forbrukersamvirket.
Mens dagligvarer, som kjøpes ofte, og biler, som kjøpes sjelden, er de to største bransjene, er klær, kosmetikk og medisin, byggevarer, møbler og elektriske husholdningsprodukter andre viktige detaljhandelsbransjer i Norge.
Omførselshandel (omreisende handelsmenn uten fast utsalgssted), torg- og markedshandel var tidligere de viktigste formene for detaljhandel i Norge. I dag er dette noe vi først og fremst opplever som eksotiske innslag på utenlandsreiser. Parallelt med økt befolkningskonsentrasjon i byer og tettsteder har detaljhandelen utviklet seg til butikkhandel (handel fra fast utsalgssted). Dagligvarehandelen ble konsentrert til kolonialforretninger i byene og landhandlerier på bygdene. Fra 1950-tallet har selvbetjening utviklet seg til å bli dominerende innen detaljhandel, men deler av faghandelen har fortsatt utstrakt diskekspedisjon siden rådgivning og veiledning fra fagkyndig personale er en viktig del av kjøpsprosessen i en del bransjer.
