Diana, prinsesse av Wales (født Diana Frances Spencer; 1961–1997) var den første hustru til daværende prins Charles. Deres to sønner, prins William og Harry, er nummer en og fem i arverekkefølgen til den britiske tronen og 14 andre samvelderiker. Både før og etter sin død har hun blitt populært kalt for «prinsesse Diana».
Diana ble kjent for sin stil, karisma, humor og sitt omfattende arbeid med veldedighetsorganisasjoner. Grunnet den voldsomme interessen for hennes privatliv, overskygget dette i media til tider hennes filantropiske innsats.
Fra forlovelsen med prins Charles i 1981 til hennes død etter en bilulykke i 1997 var Diana en av verdens mest kjente kvinner – en mye omtalt kjendis i sin generasjon. Og mens hun levde, ble hun ofte beskrevet som verdens mest fotograferte kvinne. For sine beundrere var Diana en rollemodell – etter hennes død var det til og med ønsker om at hun skulle nomineres for helgenverdighet – mens hennes kritikere anklager henne for å ha lidd av en sinnslidelse. Diana innrømmet selv at hun slet med depresjon og spiseforstyrrelsen bulimi, som plaget henne i store deler av hennes voksne liv.
Oppvekst
Diana Frances Spencer ble født den 1. juli 1961 inn i det britiske aristokrati. Hun var den tredje og yngste datteren av Edward John Spencer, 8. jarl Spencer og hans første kone, Frances. Hun ble født i Park House i Sandringham, som ligger i Norfolk i England. Spencer-familien hadde fått leid Park House av Dronning Elizabeth II. Dåpen ble utført ved St. Mary Magdalene's Church i Sandringham, av presten Percy Herbert (kirkens sogneprest og tidligere biskop av Norwich og Blackburn); hennes gudfedre var blant andre John Floyd (formann ved Christie's).
Dianas fire søsken var:
Etter hennes foreldres skilsmisse, som en følge av morens utroskap med Peter Shand Kydd, tok Dianas mor med seg sine to yngste barn for å leve i en leilighet i Knightsbridge i London, hvor Diana begynte på en lokal dagskole. Ved juletider samme år (1967, Diana var bare 6 år gammel) dro Spencer-barna for å feire med sin far, og han nektet konsekvent på å la dem reise tilbake til moren i London. Moren saksøkte for å få foreldreretten til barna, men farens rang, hjulpet av vitneforklaring fra mormoren mot sin datter under rettssaken, bidro til at retten gav faren foreldreretten til de to barna. Da hennes farfar, Albert Spencer, 7. jarl Spencer døde i 1975, ble Dianas far den 8. jarl Spencer. Det medførte at hun selv ble omtalt som Lady Diana Spencer. Hun flyttet fra sitt barndomshjem i Park House til sin families (og forfedres) hus fra 1500-tallet i Althorp.
Ett år senere giftet faren seg med Raine, grevinne av Dartmouth, den eneste datteren av forfatteren Barbara Cartland, som var en av Dianas favorittforfattere. I denne perioden hadde Diana reist rundt om i landet, og bodde vekselvis hos far og mor. Faren bodde nå i Spencer-familiens hovedsete i Northamptonshire, mens moren hadde flyttet til et sted nordvest for Glasgow i Skottland. I likhet med sine søsken kom heller ikke Diana overens med farens nye ektefelle.
Kongelig slektsbakgrunn
Diana ble født inn i en aristokratisk familie, med røtter fra det kongelige huset Stuart.[21] På morssiden hadde Diana irsk, skotsk og engelsk slekt. Hennes oldemor var den kjente New York-arvingen Frances Ellen Work.
På farssiden var Diana en direkte etterkommer av Karl II, gjennom fire sønner født utenfor ekteskap:
Skuespilleren Oliver Platt er en av hennes tremenninger, som et av de andre oldebarna til Frances Work. Diana var også i slekt med en av sine favorittskuespillerinner, Audrey Hepburn. Hun hadde også kjente slektninger som Humphrey Bogart og Rainier III av Monaco.
Utdannelse
Diana utdannet seg først ved Silfield School i King's Lynn, Norfolk, deretter ved Riddlesworth Hall i Norfolk og ved West Heath Girls' School i Sevenoaks, Kent, hvor hun ble ansett som en svak student etter å ha strøket på alle sine ungdomsskoleeksamener to ganger.[22] I 1977, i en alder av 16 år, forlot hun West Heath for et kort opphold på Institut Alpin Videmanette, en pensjonatskole i Rougemont, Sveits. Omtrent på denne tiden møtte hun sin fremtidige ektemann, som da hadde et forhold til hennes søster, Lady Sarah. Diana har selv fortalt at hun var «fat and podgy» men at hun lagde mye lyd, noe prins Charles skal ha likt. Diana har alltid utmerket seg i svømming og stuping, og hun sa at hun ønsket å bli en ballerina dersom hun ikke giftet seg med Charles. Hun var derimot for useriøs i ballerinaopplæringen, og med en høyde på 178 cm var hun for høy for en slik karrière.
Da det ble klart at hun ikke ville få seg noen formell utdannelse, ba Diana sine foreldre om tillatelse til å flytte til London, et ønske som ble innvilget før hun ble 17 år. En leilighet ble kjøpt til henne i Coleherne Court i jarleseteområdet, og hun levde der frem til 1981 med tre samboere. I denne perioden studerte hun for å få et Cordon Bleu matlagingsdiplom, selv om hun tilsynelatende hatet å lage mat, og jobbet ved Madame Vacanis danseakademi i Kensington, hvor hun sluttet fordi hun fikk en skade, som ødela dansekarrieren. Lady Diana brukte også tid som renholder og cocktailservitør, før hun fant en jobb som deltidsassistent ved Young England Kindergarten i Pimlico, London. Hun trivdes veldig godt med jobben, og de som jobbet der skal ha sagt at hun var veldig flink med barna, spesielt de veldig små.
Ekteskap med prins Charles
Prins Charles' kjærlighetsliv hadde lenge vært et hett tema i pressen, og han ble koblet til diverse glamorøse og aristokratiske kvinner. Da han var i begynnelsen av 30-årene, ble han satt under stadig økende press om å gifte seg. Legalt sett var det eneste kravet at han ikke kunne gifte seg med en av den romersk-katolske kirke; et medlem av den engelske kirke ble foretrukket. For å skaffe tillatelse fra sin familie og deres rådgivere, ble det forventet at en potensiell brud skulle ha kongelig eller aristokratisk bakgrunn, være jomfru, så vel som å være protestant. Diana møtte disse kravene.
De giftet seg i St. Pauls katedral den 29. juli 1981, et bryllup som ble sett av nesten én milliard seere.[23] Kongefamilien har hatt mange bryllup i løpet av 1900-tallet, men dette var det største og dyreste bryllupet. I 2011 valgte sønnen William å ikke gifte seg i St. Pauls katedral på grunn av det ulykkelige ekteskapet til foreldrene.
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Mot slutten av 1980-tallet falt ekteskapet til Diana og Charles sammen. Dette ble først neddysset, og deretter fremstilt som en sensasjon av media. Begge kommuniserte angivelig med pressen via venner, hvor de la skylden på hverandre for at ekteskapet falt i grus.[24] Charles gjenopptok sitt gamle, førekteskapelige forhold til Camilla Parker Bowles, mens Diana hadde et forhold til sin rideinstruktør, James Hewitt. Hun bekreftet senere dette forholdet til Hewitt i et TV-intervju med Martin Bashir for BBCprogrammetPanorama. Charles hadde bekreftet sitt eget forhold mer enn ett år tidligere, i et TV-intervju med Jonathan Dimbleby. Selv om ingen beskyldninger ble rettet mot dem, var (og har alltid vært) utroskap med gemalinnen eller fyrstinnen av Wales ansett som høyforræderi i England, i hvert fall siden Treason Act 1351.
Det ble også påstått at Diana hadde et forhold til James Gilbey, hennes telefonvenn i det såkalte Squidgygate-forholdet. En annen antatt elsker var hennes livvakt Barry Mannakee, som hadde ansvaret for fyrstinnens sikkerhet, selv om Diana benektet et seksuelt forhold med ham på det sterkeste. Etter at hun separerte seg fra prins Charles, blir det sagt at hun skal ha blitt involvert med den gifte kunsthandleren Oliver Hoare, som hun innrømmet å ha hatt flere telefonsamtaler med, og med rugbyspilleren Will Carling. Hun hadde også et offisielt forhold til den respekterte hjertekirurgen Hasnat Khan, og til slutt skal hun ha funnet kjærligheten i Dodi Al-Fayed. Andre menn som etter ryktene skal ha vært hennes elskere, både før og etter skilsmissen, inkluderte totalentreprenøren Christopher Whalley, bankmannen Philip Waterhouse, Kong Juan Carlos I av Spania, sangeren Bryan Adams og John F. Kennedy jr.. Det finnes lite bevis på at disse forholdene var noe mer enn vennskap, med unntak av hennes siste forhold med Dodi Al-Fayed, som hun var offentlig intim med.
Noen dager før skilsmissen var endelig, utstedte dronning Elizabeth et kongelig brev som inneholdt generelle regler som omhandlet titlene til personer som giftet seg inn i kongefamilien etter skilsmisse. I samsvar med disse reglene, siden hun ikke lenger var gift med prins Charles, og hennes inngiftede kongelige forhold hadde opphørt, mistet Diana tittelen Hennes Kongelige Høyhet[25] og ble heller titulert som eks-konen til en adelsmann; som Diana, fyrstinne av Wales.[26]
Buckingham Palace kunngjorde at Diana fortsatt var et offisielt medlem av kongefamilien, siden hun var mor til nummer to og tre i tronefølgen. Dette ble senere bekreftet av visekronfogden ved det britiske hoffet, baronesse Butler-Sloss, som etter en forhøring den 8. januar2007 uttalte at: «Jeg er fornøyd med at Diana, fyrstinne av Wales, etter hennes død skal fortsette å bli betraktet som et medlem av det britiske hoffet»."[27] Dette ser ut til å ha blitt bekreftet av lagmannsrettens juridiske gjennomgåelse av Al Fayed & Ors v Butler-Sloss. I denne rapporten aksepterte tre høyesterettsdommere at «navnet ‘Kronfogd for det britiske hoffet’ ga inntrykket av partiskhet i konteksten av undersøkelser gjeldende døden av to mennesker, hvor én av dem var medlem av den britiske kongefamilien og den andre var ikke.»[28]
Etter skilsmissen dro Diana tilbake til sin leilighet i Kensington Palace, som ble hennes hjem frem til hennes død. Hun redekorerte alt, og ga også sine lojale ansatte en lønnsøkning.
Etter skilsmissen gjorde Diana mye samfunnsnyttig arbeid, spesielt for Røde Kors og i en kampanje for å bli kvitt all verdens landminer. Hennes arbeid var alltid på et humanitært nivå, fremfor et politisk. Hun var ekstremt opptatt av sin status som mor til en fremtidig konge, og var forberedt på å gjøre hva som helst for å beskytte sine sønner. Diana gjenopptok sine interesser innen filantropi, musikk, mote og reising – selv om hun fortsatt krevde kongelig samtykke for å ta med sine barn på ferie eller representere Storbritannia utenlands. Uten en ferie eller helg hjemme, brukte Diana mesteparten av sin tid i London, ofte uten sine sønner som var hos prins Charles eller på kostskole. Hun behandlet sin ensomhet ved å dra på treningssenter og kino, privat veldedighetsarbeid, hemmelige midnattsturer i Sentral-London og ved å følge med på sine faste såpeoperaer (EastEnders og Brookside).
Veldedighetsarbeid
Ved midten av 1980-tallet hadde Diana blitt kjent for sitt arbeid med veldedighetsprosjekter. Dette var en naturlig følge av å være fyrstinne av Wales – det var forventet at hun skulle delta i sykehusbesøk for å trøste de syke. Dette gjorde at hun automatisk beskyttet diverse veldedighetsorganisasjoner – men det var også hennes interesse for bestemte sykdommer og helserelaterte saker som lå til grunn. Diana lovet på et tidspunkt å være frontfigur for saker knyttet til informasjon og samfunnskontakt, og brukte sin innflytelsesrike status for å bidra positivt til kampen mot landminer, en sak som vant nobelprisen i 1997, og til å hjelpe med å minske diskrimineringen av aids-ofre.
Aids og landminer
I april 1987 var Diana en av de mest høyprofilerte kjendisene til å bli fotografert av en hiv-smittet person i organisasjonen 'chain of hope'.
Diana foretok også hemmelige besøk for å vise godhet overfor de syke. Ifølge en av sykepleierne dukket hun ofte opp uanmeldt (for eksempel, ved Mildmay-herberget i London) med klare instruksjoner om at hennes besøk skulle skjermes fra medias oppmerksomhet.
Bildene av Diana som reiser i et angolansk minefelt, iført en ballistisk hjelm og skuddsikker vest, ble sett av mennesker verden rundt. Det var under denne kampanjen at konservative anklaget Diana for å blande seg inn i politikken, og kalte henne for en «løs kanon».[29] I august 1997, noen dager før hennes død, besøkte hun Bosnia sammen med organisasjonen Landmine Survivors Network. Hennes interesse for landminer var konsentrert rundt omfanget av skader de forårsaker, ofte på barn, lenge etter at en konflikt er over.
Det antas at hun har påvirket, dog bare etter hennes død, signeringen av Ottawa-traktaten, som skapte et internasjonalt forbud mot bruken av antipersonelle landminer.[30] I 1998 uttalte Storbritannias utenriksminister, Robin Cook, følgende som en hyllest til Dianas arbeid mot landminer:
All hon. Members will be aware from their postbags of the immense contribution made by Diana, Princess of Wales to bringing home to many of our constituents the human costs of landmines. The best way in which to record our appreciation of her work, and the work of NGOs that have campaigned against landmines, is to pass the Bill, and to pave the way towards a global ban on landmines.[31]
FN har henvendt seg til landene som produserte og lagret de største antallene landminer; (Kina, India, Nord-Korea, Pakistan, Russland og USA), og bedt dem om å signere Ottawa-traktaten som forbyr deres produksjon og bruk, noe som Diana hadde hatt som mål. Carol Bellamy, administrerende direktør i UNICEF, sa at landminer fortsatt var «en dødelig attraksjon for barn, som har en nysgjerrighet og et ønske om å leke som ofte fører dem inn i de utsatte områdene».[32]
Den 31. august1997 døde Diana etter å ha vært utsatt for en bilulykke i høy hastighet i Pont de l'Alma-tunnelen i Paris, sammen med Dodi Al-Fayed og deres sjåfør Henri Paul.[33] Blodanalyser viser at Henri Paul var ulovlig beruset mens han kjørte. Tester bekreftet at de originale blodprøvene fra obduksjonen var fra Henri Paul, og at han hadde tre ganger den franske promillegrensen i blodet. Konspirasjonsteoretikere hevdet at Pauls blodprøver hadde blitt byttet med blod fra noen andre – som var beruset – og påstod at sjåføren ikke hadde drukket den kvelden Diana døde. Deres sorte 1994-modell Mercedes-Benz S280 sedan (registreringsnummer 688 LTV 75) krasjet inn i tunnelens trettende pilar. Denne to-feltstunnelen ble bygget uten autovern mellom pilarene, så en liten endring i kjøreretningen kunne lett resultere i en front-mot-front-kollisjon med tunnelpilaren.
Verken sjåføren eller noen av de tre passasjerene brukte setebelte.[34] Fayeds livvakt Trevor Rees-Jones satt i bilens mest utsatte posisjon, og var likevel den eneste overlevende etter ulykken. Henri Paul og Dodi Fayed døde momentant, og Diana – uten setebelte i baksetet – skled forover under sammenstøtet. Hun ble brutalt kastet rundt i baksetet, deretter havnet hun under bilsetet foran, noe som endte i katastrofale hjerteskader og senere indre blødninger. Hun ble senere, etter betydelig forsinkelse, fraktet med ambulanse til Hôpital Pitié-Salpêtrière, men hun hadde to hjertestans underveis. På tross av lengre behandling med HLR, inkludert hjertemassasje, døde hun kl. 04.00 lokal tid.[35] Hennes begravelse, som ble kringkastet, fant sted den 6. september1997, og sett av ca. 2.5 milliarder mennesker over hele verden.[36]
Dianas død har vært et viden omtalt emne, og flere har knyttet bilulykken til ulike konspirasjonsteorier. Blant dem som gikk lengst i å feste lit til konspirasjonsteorier var Mohamed Al-Fayed (1929–2023), som mistet sin sønn Dodi Al-Fayed i den samme ulykken.[37][38] Mange av konspirasjonsteoretikerne hevdet at prins Philip, Dianas svigerfar, stod bak hennes død. De samme beskyldningene ble rettet mot hennes tidligere ektemann. Andre teorier gikk ut på at Secret Intelligence Service eller CIA var involvert. Mossad har også blitt mistenkt, og denne teorien har blitt støttet på amerikansk TV av etterretningsspesialisten og advokaten Michael Shrimpton. Én spesielt underlig påstand, som har vist seg på internett, hevder at Diana ble slått til døde bak i ambulansen, av attentatmenn forkledd som ambulansepersonell. Disse ble alle avkreftet av franske etteforskere og britiske funksjonærer, som hevdet at sjåføren, Henri Paul, var beruset av både alkohol og narkotika, selv om CCTV-bildene av Paul som forlater Ritz-hotellet med Diana og Dodi Fayed ikke ser ut til å vise en mann i full eller redusert tilstand.[39] Likefullt, i 2004 beordret myndighetene en uavhengig granskning ledet av John Stevens, som tidligere hadde vært sjef for Metropolitan Police, og han påpekte at saken var «mye mer kompleks enn noen av oss trodde» og viste til «nye juridisk bevis» og vitner.[40] Også franske myndighetene gjenopptok saken. Lord Stevens' granskning gikk under navnet Operation Paget; granskingsrapporten ble offentliggjort den 14. desember2006, og den tilbakeviste alle beskyldninger om konspirasjon ved å hevde at de ikke hadde grunnlag i sannheter.
Paparazzi ankom Pont d'Alma, ulykkesstedet, på forskjellige tidspunkt. Serge Arnal, Christian Martinez, Romuald Rat og Stéphane Darmon skal visstnok ha ankommet først, raskt etterfulgt av Serge Benhamou. Opptak av mobiltelefonsamtaler har blitt utlevert av telefonioperatørene Itinéris og SFR, og disse støtter Serge Arnals påstand om at han prøvde å ringe til alarmsentralen. Beslaglagte bilder fra kameraene til Romuald Rat, Christian Martinez og Serge Arnal viser at de tok bilder av bilen og/eller passasjerene nesten umiddelbart etter ankomsten ved ulykkesstedet – det var ingen synlige ambulanser i nærheten av bilen på bildene.
Den 13. juli2006 publiserte det italienske magasinet Chi bilder som viser Diana i hennes «siste stunder». Bildene ble tatt få minutter etter ulykken, og viser Diana sammensunket i baksetet mens ambulansepersonellet prøver å feste en oksygenmaske over ansiktet hennes. Bildene ble også publisert i andre italienske og spanske magasiner og aviser.
Redaktøren av Chi forsvarte sin beslutning ved å si at han publiserte bildene «av den enkle grunn at de ikke har blitt sett før», og at følte at bildene ikke viste respektløshet overfor minnet av Diana. Britisk media nektet offisielt å publisere bildene, med unntak av tabloidavisen The Sun, som la ut bildet i redigert form slik at prinsessens hode ikke kunne sees tydelig.
Nye kontroverser kom frem rundt disse bildene da det ble avslørt at den britiske TV-kanalen Channel 4 planla å vise dem i en dokumentar som skulle sendes i juni 2007.[41]
Diana ble gravlagt den 6. september1997. Prins Charles, hennes sønner, hennes mor, søsken, en nær venn og en prest var tilstede. Hun var iført et sort, langermet antrekk designet av Catherine Walker. Hun hadde valgt dette antrekket et par uker i forveien. Diana ble gravlagt med en rosenkrans i sine hender, en gave hun mottok fra Moder Teresa, som døde uken etter Diana. Hennes grav ligger på en øy i parken på Althorp Park, hennes familiehjem.[42]
Det var opprinnelig planlagt at hun skulle gravlegges i Spencer-familiens gravsted ved den lokale kirken i nærheten av Great Brington, men Dianas bror, Charles, den 9. jarl Spencer, fortalte om sine bekymringer knyttet til allmennsikkerhet og vakthold, og det store antallet besøkende som kunne komme til Great Brington. Han ønsket at søsteren skulle gravlegges hvor graven lett kunne stelles og besøkes i stillhet av hennes to sønner og andre bekjente.
Øya der hun er begravet ligger i en vakker innsjø kjent som «Den Runde Oval» i Althorp Parks hage. En sti med trettiseks eiketrær, som markerer hvert år i hennes liv, leder veien til øyen. Fire sorte svaner svømmer i innsjøen, og de symboliserer vakter som passer på øya. I vannet er det flere vannliljer; hvite roser og liljer var Dianas favorittblomster.
Fra 1998 til 2013 var det i juli og august et besøkssenter ved gravstedet der det var mulig å se en utstilling viet til Dianas minne.[43][44]
Minnesmerker
Umiddelbart etter hennes død ble flere severdigheter over hele verden til spontane minnesmerker for Diana, hvor publikum la igjen blomster og andre hyllester. Den største lå utenfor portene til Kensington Palace. Permanente minnesmerker i London inkluderer en minnefontene i Hyde Park.
Ettermæle
En kondolansemelding på Trafalgar Square etter hennes død
Dianas interesse for å hjelpe yngre mennesker førte til opprettelsen av «Dianas Minnespris», gitt til unge som har vist en uselvisk hengivenhet og forpliktelse til saker som hun jobbet med. I 2002 var Diana rangert som nummer tre i kåringen 100 Greatest Britons, og slo dermed dronning Elisabeth II og andre britiske monarker.
Den 1. juli 2007 arrangerte hennes to sønner en konsert for å markere 46-årsjubileet for hennes fødsel; arrangementet ble kalt Concert for Diana. Konserten ble holdt på Wembley Stadium og hadde mange kjente og populære artister på programmet. Alle de 60,000 billettene ble utsolgt på få minutter da de ble lagt ut for salg i januar 2007. Konsertdatoen 1. juli 2007 ville ha vært hennes 46. bursdag. Prinsene arrangerte en minnegudstjeneste den 31. august 2007, for å markere at det var 10 år siden deres mors død.
1981–1996: Hennes Kongelige Høyhet fyrstinnen av Wales
1996–1997: Diana, fyrstinne av Wales
Både før og etter hennes død har hun blitt populært kalt for «Prinsesse Diana», en tittel hun aldri hadde.[45] Etter hennes død fortsatte media å omtale hennes som «Lady Diana Spencer», eller bare «Lady Di». Etter Tony Blairs kjente tale rett etter dødsfallet ble hun også ofte omtalt som Folkets prinsesse.[46] Selv uttrykte hun i et intervju i 1995 at hun ønsket å bli kjent som «Queen of Hearts» («Hjerterdronning»).[47]
Som prins Charles' kone brukte Diana Storbritannias kongelige våpen med en enkel, tre-punkts turnerkrave og belagt med våpenskjoldet til prinsen, satt sammen med Spencer-familiens våpen. Skjoldholderen var en kronet gulløve fra kongevåpenet, og en vingete griff fra Spencer-våpnene. Skjoldet var toppet med tronfølgerkronen. Hennes motto var Dieu Defend le Droit (norsk: Gud forsvarer det riktige), også brukt i Spencer-våpnene.
Etter skilsmissen brukte Diana våpnene fra Spencer-familien, kronet av en kongelig adelskrone.
^The suggestion that Charles authorised his story of the split to be communicated is disputed by his friends, who claim that he told his friends not to speak, a prohibition some of them breached under anonymity.
^Although some continued erroneously to style Diana HRH even after she had lost the style following her divorce.
^The princedom of Wales is a peerage title – the only princedom of the United Kingdom – and the House of Lords Act, 1999 Princes of Wales sat in that House
^Reiss, Charles (10. juli 1998). «MPs to pass Diana mines Bill». London Evening Standard/This is London. Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 25. november 2006.«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. februar 2005. Besøkt 25. august 2007.
^Operation Paget Report, chapter six, page 421: "Operation Paget’s view is that none of the seat belts were being worn at the time of the impact, including that of Trevor Rees-Jones. From the nature of marks found on his seat belt, it is considered unlikely that he was even in the process of attempting to put it on at all at the time of the crash."; see also: REES-JONES: "I think I've been told that I wasn't wearing a seatbelt. I assume that's been misreported, that the airbag must have saved me on the initial impact, but then my face and chest hit the dashboard when the car was pushed around.", in: Trevor Rees-Jones Tells `The Bodyguard's Story'
^The style "Princess Diana", though often used by the public and the media during her lifetime, was always incorrect. With rare exceptions (such as Prinsesse Alice, hertuginne av Gloucester) only women born to the title (such as Prinsesse Anne) may use it before their given names. After her divorce in 1996, Diana was officially styled Diana, Princess of Wales, having lost the prefix HRH.
_(cropped).jpg)
.svg)
.svg)
