Kart over det britiske imperiet mot slutten av 1800-tallet. «Dominion» betyr her alle britiske kolonier og besittelser, ikke bare selvstyrte stater innenfor imperiet
Dominion (engelsk ord fra latin; dominium; «velde», «herredømme»)[1][2] er en betegnelse som tidligere ble benyttet om selvstyrte stater i Det britiske samveldet. Betegnelsen ble brukt om britiske kolonier som hadde oppnådd selvstyre under den britiske kronen.
Utvikling og bruk
Betegnelsen dominion ble opprinnelig benyttet som betegnelse for kolonier underlagt den britiske kronen, slik det kom til uttrykk i formuleringen «Dominions beyond the Seas». Etter at flere kolonier fikk utstrakt indre selvstyre fra andre halvdel av 1800-tallet, fikk imidlertid begrepet dominion motsatt betydning av det opprinnelige og ble betegnelsen for en gruppe kolonier med utstrakt indre selvstyre.[3] I forbindelse med imperiekonferansen i 1907 ble det bestemt at betegnelsen dominion skulle benyttes om slike kolonier med selvstyre, da til forskjell fra besittelser som var kronkolonier eller protektorater samt India.[4] I denne forstand omfattet dominionkategorien Australia, Canada, New Zealand, Newfoundland og Kappkolonien, Natal og Transvaal, som fra 1910 var del av Sør-Afrika, og fra 1922 Den irske fristaten.
Første verdenskrig ble et gjennombrudd for dominionene som likeverdige partnere. Dominionene begynte å opptre som selvstendige stater og fire av dem, Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika, ble etter første verdenskrig med i Folkeforbundet.
I 1923 endte imperiekonferansen med enighet om at dominionene på individuelt grunnlag kunne inngå traktater med andre stater. Imperiekonferansen i 1926 resulterte i Balfour-erklæringen om at Storbritannia og dominionene hadde lik status og ikke var underordnet noen annen, men var forent i en felles troskap til kronen og var fritt sammenknyttet i Det britiske samveldet. Dette ble videre formalisert i Westminster-statutten av 1931.
Utviklingen gikk i ulik retning for dominionene. Irland fikk ny grunnlov i 1937, ble republikk og brøt med Samveldet. Utviklingen i Newfoundland skilte seg også fra den i de øvrige dominionene. Newfoundlands representant fikk ikke undertegne Versaillestraktaten og på grunn av sin størrelse ble landet heller ikke medlem av Folkeforbundet. Landet fortsatte å overlate utenrikspolitikken til den britiske regjeringen og inngikk ikke traktater på egen hånd.[5] Etter økonomiske krisetider og politisk uro opphørte landets selvstyre i 1934, og Newfoundland ble deretter styrt av en guvernør som rapporterte direkte til London. Likevel ble dominionbetegnelsen fortsatt brukt formelt. Newfoundland gikk inn i Canada i 1949.
Etter andre verdenskrig ble dominionbetegnelsen er kort tid benyttet om India, Pakistan og Ceylon som ble selvstendige stater i 1947 og 1948. Betegnelsen var da i ferd med å gå ut av bruk i de eldre dominionene, som i New Zealand, der myndighetene fra 1945 sluttet å benytte tittelen dominion i landets navn.[6]
Betegnelsen dominion gikk generelt ut av bruk fra 1953. Dronningens tittel ble fastsatt slik at betegnelsen «rike» erstattet «dominion», som i alle tilfeller hadde vist til alle britiske besittelser og ikke bare det som fra 1907 ble betegnet som dominioner i snever forstand.[7] Landene som har felles monark omtales etter dette som samvelderiker.
