Eivind «Billy» Higford Eckbo (1927–2017), også kalt Eivind Eckbo jr., var en norsk advokat, gårdbruker og politiker. Han spilte en sentral rolle i oppbyggingen av Anders Langes Parti/Fremskrittspartiet.[2]
Han var sønn av høyesterettsadvokat og industrigründer Eivind Eckbo og hans engelske hustru Alice Higford, som skilte lag i 1930.[3][4] Han bodde derfor hos fosterforeldre i København, doktor og direktør ved Statens Serum Institut Thorvald Madsen og hustru Emilie (Misse) (født Gad).[5]
Eckbo overtok storgården Borgja i Bø i Telemark fra sin far i 1950.[6] Han tok juridisk embedseksamen i 1952 og fikk advokatbevilling samme år.[3][7] Ti år senere, i 1962, åpnet han advokatforretning i Oslo.[3][8]
Eckbo begynte sitt politiske arbeid i Bondepartiet i Telemark. I 1973 stilte han som 2. kandidat til Stortinget fra Telemark for Anders Langes parti og ble den første formannen i partiets fylkesorganisasjonen i Telemark. Eckbo var partiformann 1974–1975 i en overgangsperiode etter at Anders Lange døde. Partiet fikk sin etterfølger i Fremskrittspartiet (FrP) i 1977. Eckbo var viseformann i Fremskrittspartiet 1978–1980 og 1982–1984, ordfører i landsstyret 1976–1986,[9] medlem av Telemark fylkesting 1976–1987 og FrPs 2. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1989–1997.[8][10] Eckbo var også medlem av Riksrevisjonen og Oslo kommunes kontrollutvalg og overligningsnemnd.[8]
Eckbo var tillitsvalgt i landbrukets organisasjoner og påtok seg styreverv innen industri og eiendomsutvikling.[3] Han deltok i konkurranseridning og veddeløp både som utøver og idrettsleder.[8] Han var også leder og forretningsfører for Eckbos Legat, som ble opprettet av hans far, og engasjerte seg for kulturminnevern.[5]
Han var gift tre ganger, sist med FrP-politikeren Margaret Eckbo (født Thorgrimsen).[11]
^abHagen, Ragnhild og Blakkisrud, Dag (18. mai 2017). «Nekrolog: Eivind Higford Eckbo». Aftenposten. Besøkt 6. desember 2018.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^«"Mer penger i kyr enn i shipping". Gårdbruker og jurist i Bø i Telemark driver industrielt». VG: 5. 30. juni 1962.