Kungliga Humanistiska Vetenskapssamfundet i Lund Kungliga Humanistiska Vetenskapssamfundet i Uppsala Kungliga Vetenskaps- och Vitterhetssamhället i Göteborg Society of Sciences in Lund
Utmerkelser
Serafimerordenen Æresdoktor ved Eberhard Karls Universitet ved Tübingen Æresdoktor ved Det protestantiske teologiske fakultet ved Karlsuniversitetet i Praha (1937)[4]
Erling Eidem (1880–1972) var en svensk luthersk teolog som var erkebiskop av Uppsala 1932–1950.
Liv og virke
Bakgrunn
Erling Eidem var sønn av grossereren og eieren av Fåglaviks glasbruk Anders Magnus Andersson og Pauline Rosine Eidem. Eidem ble fil.kand. ved Göteborgs högskola i 1903, teol.kand. ved Lunds universitet i 1907, teol.lic. i 1912, og disputerte for doktorgraden i 1913 på en avhandling med tittelen Pauli bildvärld. Bidrag till belysande av apostelns omgivning, uttryckssätt och skaplynne. 1. Athletæ et milites Christi. Han ble promovert til doktor i teologi i 1918 i Lund.
Karriere
Han var dosent i nytestamentlig eksegese i Lund 1913–1924 og assistent ved Uppsala universitet 1918–1919. Han var sogneprest i Gårdstånga 1924–1928 og innehadde professoratet i eksegese i Lund fra 1926 respektive i nytestamentlig eksegese i Lund fra 1928 til 1932 da han tiltrådte som erkebiskop.
Eidem holdt sin avskjedsforelsning som akademisk lærer den 10. mai 1932 i Carolinasalen i gamla biblioteket ved Lundagård.
Erkebiskop
Den 22. mai samme år ble Eidem bispeviet i Uppsala domkyrka av biskop Olof Bergqvist. Han ble i 1940 utnevnt til överhovpredikant.
Eidem gav på 1930-tallet uttrykk for hva man i ettertid ville omtale som sterkt nasjonalistiske oppfatninger. Eidem stod Tyskland nært, men i september 1933 protesterte han i et brev til den tyske kyrkeledelsen mot «arierparagrafen». Dette førte til at Deutsche Christen gikk til kraftig angrep på Eidem. Noe senere protesterte han mot at den evangeliske ungdomsbevegelsen ble innlemmet i Hitler-Jugend. Dermed brøt han sin direkte kontakt med den Hitler-tro kirkeledelsen, men takket tidlig i 1934 ja til å bli ordfører ved Luther-akademiet i Sondershausen.[6]
Eidems linje var at kristendom og politikk ikke skulle blandes sammen, og at man heller ikke skulle protestere offisielt. Like fullt søkte han kontakt med Hitler, da som privatperson, og oppnådde audiens 2. mai 1934. Han forsikret da Hitler om at utlandet i økende grad ble klar over at nasjonalsosialismens innsats på politiske og sosiale områder var blitt det tyske folkets redning i en ytterst kritisk situasjon. Han sa også at upartiske utenlandske observatører i økende grad innså hvor mye verdifullt Hitlers stat hadde medført på det etiske område. Det var altså ikke nazismen, men den evangeliske kirkeledelsens kirkepolitikk Eidem kritiserte. Mens han fikk snakke i 15-20 minutter, overtok Hitler og snakket da uavbrutt i nesten 40 minutter, «som om en agitator snakket til en folkemengde på tusentalls personer,» skrev Eidem om audiensen. «Gestikuleringen vill, stemmen hes og ganske ubehagelig. Han hisset seg selv opp til virkelig raseri, slo hendene i bordet, øynene sprutet ild. Jeg merket ingenting til statsmannen, knapt heller av en dannet person.» Ved krigens utbrudd var Eidem innstilt på å forholde seg helt nøytral til stormaktene. De Maningsord i allvarstid som utgjorde hans radiotale 26. august 1939 inneholdt den forklaring på krigen som han holdt fast på de neste årene: «Den dypeste roten til det usigelig vanskelige som truer, ligger i selviskheten blant mennesker og folkeslag. Og i den er vi alle, hver og en, medskyldig.» «Alle» var altså medskyldige i krigen, og da kunne heller ingen enkeltperson eller noen stat holdes ansvarlig.[7]
I oktober/november 1942 besøkte erkebiskop Eidem Berlin for å innsette en ny prest i den svenske kirken i bydelen Wilmersdorf. Den tyske biskop Otto Dibelius[8] forklarte ham da hva som skjedde med jødene, masseutryddelsen som Kurt Gerstein hadde oppdaget foregikk på polsk område. Dibelius og Gerstein satte sitt håp til at Eidem ville slå alarm og fortelle verden om holocaust. Men Eidem tidde.[9]
Hans bok Den lidande Guden ble en klassiker, særskilt elsket av dem som helte mot den subjektive forsoningslære. Det går også et trekk av kristen mystikk gjennom det han skriver.
Eidem avsluttet sitt oppdrag i 1950 og ble dermed den første erkebiskop av Uppsala etter reformasjonen som ikke hadde sittet i embedet på livstid.
Familie
Eidem giftet seg i 1909 med Elisabeth Eklund, datter av domprosten og professoren Pehr Eklund. Han hadde elleve søsken, blant andre Magnus (1866–1930), som var brukseier på Fåglavik, Pauline (f.1867 i Göteborg), Rolf (f.1870 i Göteborg), Hugo (f.1871 i Göteborg), Astrid (f.1877 i Göteborg) samt Signe (f.1878 i Göteborg).[10]
Etter mordet på Kaj Munk den 4. januar 1944 trykket den danske motstandsbevegelsesavisen De frie Danske fordømmende reaksjoner fra innflytelserike skandinaver, blant dem Eidem.[11]
Bibliografi (utvalg)
Pauli bildvärld. Bidrag till belysande af apostelns omgifning, uttryckssätt och skaplynne. Athletae et milites Christi I, 1913 (avh.)
Den lidande Guden. Några subjektiva betraktelser över det högst objektiva, 1921
Själens Jakobskamp Några meditationer, 1927
Han som var och som är : Enheten mellan förflutet och närvarande från trons synvinkel, 1923
^«KAJ MUNK IN MEMORIAM» (på dansk). De frie Danske. januar 1944. s. 6. Besøkt 18. november 2014. «Med oprørt Sind og Smerte har vi modtaget Budskabet om den uhyggelige Blodsdaad ved Silkeborg. Kaj Munk var indenfor vide Kredse i vort Land beundret som en benaadet Forkynder og en skabende Kunstner»
Litteratur
Vem är det 1955
Sveriges dödbok 1950-1999 (CD-ROM)
Eino Murtorinne: Erzbischof Eidem zum deutschen Kirchenkampf, 1933-1934. Helsinki 1968. ISSN 0355-1636, Libris 8145590
Birgitta Brodd: Var Sveriges sak också kyrkans? Svenska kyrkans utrikespolitiska aktivitet 1930-1945. En tidslägesorienterad analys. Skellefteå: Norma, 2004. ISBN91-7217-071-9 Libris 9682436
Klas Hansson, Svenska kyrkans primas. Ärkebiskopsämbetet i förändring 1914-1990. Acta Universitatis Upsaliensis. Studia Historico-Ecclesiastica Upsaliensia 47. Uppsala 2014. ISBN978-91-554-8897-0.
