Etiopisk ulv (Canis simensis) er et afrikanskrovpattedyr (Carnivora) i hundefamilien (Canidae) som er endemisk for fjellene i Etiopia, også kalt de etiopiske høylandene. Arten er også kjent under navn som abyssinsk ulv, simiensjakal, etiopisk sjakal, rød sjakal og simienrev, men den er altså en ulv. I dag regnes den som verdens mest sjeldne og truede nålevende hundedyr.[2] Arten er tilpasset et liv i den afroalpine sonen, i høyder på mer enn 3 000 moh, men det er gjort fossile funn som antyder at den på et stadium i utviklingen fantes ned mot 2 500 moh.[3]
Beskrivelse
Sørlig etiopisk ulv (C. s. citernii)
Etiopisk ulv har en langstrakt, smal og slank kroppsbygning, med lange, slanke lemmer og tilhørende muskulatur. Hodeskallen er langstrakt og de relativt store ørene er forholdsvis bredt ansatte, stående og lett framoverlutende. Øynene er lett skråstilte og gir ansiktet et sjakallignende preg. Snutepartiet er langstrakt og smalt, nærmest myndelignende, og kjevene har tydelig adapsjon til de byttedyrene denne ulven lever av – smågnagere. Utfarging og kroppsform gjør sitt til at denne sjeldne caniden kan minne om en meget stor rødrev eller en rød prærieulv.
Hårlaget er glatt tilliggende og består av tett, nærmest hvit til sandfarget underull og vannavstøtende dekkhår med en distinkt rødbrun til gulbrun farge. Over ryggen har hårlaget innslag av mørkere grått i dekkbehåringen. Ungdyr er gjerne litt lysere enn voksne individer, og tispene blir mer gulbrune i paringstiden. Halen er som en tykk, sort børste, med brede hvite/sandfargede striper på sidene opp mot haleroten. På underkjeven og nedre del av kinnene, øvre og nedre (separert) del av halsen og delvis på brystet og framskuldrene, i buken og på innsiden av lemmene og innsiden av ørene er pelsen hvit eller sandfarget til hvetefarget. Også rett over øynene har også dyra et lite innslag av lysere behåring.
Hannene blir gjerne omkring 20 prosent større enn hunnene.[4] Hodet og kroppen utgjør cirka 84–100 cm i lengde.[4] Halen utgjør i tillegg cirka 27–40 cm.[4] Skulderhøyden er cirka 53–62 cm.[4] Hanner veier normalt omkring 14–19,3 kg, i snitt 16,2 kg, og tisper omkring 11,2–14,2 kg, i snitt 12,8 kg.
Habitat
Under siste istid ble klimaet kjøligere også i Afrika, høylandet hadde forhold som på dagens tundra og toppene var dekket av isbreer. Ulv og andre nordlige arter vandret inn og etablerte seg. Etter hvert som istiden slapp taket og klimaet ble varmere, ble ulvene fortrengt til områder over 3 000 meters høyde i det etiopiske høylandet. I dag finner man etiopisk ulv stort sett i høyder på mellom 3 000 og 4 377 moh.[4][5]
Den etiopiske ulven trives best i den afroalpine sonen, der habitat består av høye fjell (>3 200 moh) og fjellplatåer med innslag av ulike gresssorter, lyngheier, moser og småvokst krattskog, som sjelden blir mer enn 25 cm høy.[4][5] I høyden er temperaturen relativt stabil rundt 0° celsius året rundt. Klimaet kan faktisk være mer skiftende gjennom døgnet enn gjennom året og været er ofte svært uforutsigbart. Tidvis kan det også legge seg et lett snødekke, som gjerne forsvinner igjen i løpet av et par dager.
Arten er totalfredet og står oppført på IUCNs rødliste over truede dyrearter, men det har vist seg vanskelig i praksis å beskytte faunaen i dette området. Ulven må blant annet konkurrere med lokale bønder, som stadig tar i bruk nye områder for landbruksformål, også i høyder opp mot 3 800 moh. Omkring 60% av de egnede landarealene over 3 200 m har nå blitt omgjort til landbruksarealer. Ulv og mennesker kommer derfor til stadighet i konflikt.
På 1980-tallet ble det stadfestet at lokale tamhunder, som bøndene holder for beskyttelse mot blant annet hyener, er konkurrenter til føden. Sykdommer som rabies og valpesyke overføres fra hundene til ulven, som følge av at hundene blir dårlig ernært av bøndene og får ferdes fritt. Hybridisering er derfor også et problem.
Utbredelse
Artens vitenskapelige navn er oppkalt etter Simienfjellene, et fjellmassiv på nordsiden av Riftdalen som ligger delvis i Tigrayregionen og Amhararegionen, nord i Etiopia. Simienfjellene holder en av de største populasjonene med etiopisk ulv og Simien nasjonalpark (ca. 220 km²) ble etablert der i 1969 for å beskytte den sjeldne faunaen. Nord for Riftdalen ligger også de to sonene Nord-Wollo og Sør-Wollo, samt det omkring 110 km² store Guassa-området (3 200–3 700 moh) i Menz[6] (alle i Amhararegionen), hver med en egen populasjon av den nordlige underarten. Tidligere var det også ulv i høylandene rundt Mt. Guna (4 120 moh), sørøst i Gonder (tidligere Sør-Gonder), nord i Amhararegionen, men i senere år har det ikke blitt observert dyr der.
Arten er mest tallrik i Balefjellene, som ligger i Oromiaregionen sørøst for Riftdalen, der den sørlige underarten dominerer. Denne populasjonen er omkring fire ganger så stor som den nest største populasjonen. Bale nasjonalpark (ca. 2 200 km²) ble etablert i dette området i 1971, og er omkring ti ganger større enn Simien nasjonalpark. Like nord for Balefjellene ligger Arsifjellene (Oromiaregionen), hvor også en av de største populasjonene finnes.
Etiopisk ulv var utbredt i begrenset omfang i sju isolerte populasjoner i de etiopiske fjellene, men tellinger i senere år har vist at arten nå består av kun seks populasjoner. Disse afroalpine områdene krymper og blir stadig mer fragmenterte for arten, fordi nye mennesker til stadighet bosetter seg innenfor utbredelsesområdet. Man antar at arten kan finnes over et område på cirka 4 000 km², hvorav 2 779 km² benyttes. Den totale populasjonen anslås å være på omkring 360 til 440 voksne individer (over 1 år gamle), hvorav færre enn 250 dyr i produktiv alder.[1]
Den største populasjonen finner man i Balefjellene, som gjerne deles inn i tre kjerneområder; Sanettiplatået, Webdalen og Øst-Morebawa. Det lever imidlertid også ulv utenfor kjerneområdene. Siden 2008 har denne populasjonen blitt redusert med cirka 30 prosent, fra cirka 300 til 210 voksne dyr. Hovedårsaken var utbrudd av rabies. Totalbestanden ble over tre år alene redusert med cirka 20 prosent, og nærmet seg med det grensen for å bli klassifisert som kritisk utrydningstruet på IUCNs rødliste.[1] I 2010 sesongen var det et større utbrudd av valpesyke i Balefjellene som førte til stor dødelighet, men også konfliktsituasjoner med mennesker spiller en viss rolle. Et estimat fra Bale, datert 31. mars 2013, viser imidlertid at populasjonen har restituert seg bra. Bestanden ble da anslått til cirka 255–326 voksne individer (ungdyr inkludert).[7]
Sted
Egnet habitat
Antall dyr
Avlsdyr
Status
Estimater av voksne dyr i 2010, IUCN/SSC Canid Specialist Group (2011):[1]
Balefjellene
1 141 km²
210
113
↓
Arsifjellene
870 km²
54
29
↔?
Simienfjellene
273 km²
52
28
↔?
Wollo, nord
140 km²
19
10
↔?
Wollo, sør
243 km²
16
9
↔?
Guassa-Menz
112 km²
15
8
↓
Mt Guna
~20 km²
0
0
†
Mt Choke
134 km²
0
0
†
Gosh Meda
20 km²
0
0
†
Totaler
2 984 km²
366
197
↓
Atferd
Etiopisk ulv lever i atskilte bindekraftige sosiale, klanlignende flokker, som ledes av et alfapar og i fellesskap deler og forsvarer et eksklusivt territorium (revir). Alfaparet knytter som regel livslange forhold og er normalt de eneste som parer seg. Om lederhannen utfordres og taper, vil derfor også flokken få en ny ledertispe.
Store flokker kan telle opp mot 20 dyr i et ideelt habitat, men 3-8 er mest typisk. Tidlig om morgenen samler flokken seg til et slags sosialt morgenrituale, der dyra hilser og steller med hverandre. Dette styrker båndene innad i flokken. Deretter patruljerer flokken reviret og markerer grensene, hvoretter de skiller lag for å jakte individuelt eller av og til parvis.
Territoriet markeres med duftmarkeringer, kloremerker og høylytt vokalisering. Det forsvares aktivt mot inntrengning fra andre flokker. Arten er dagaktiv og jakter stort sett bare om dagen, da primærbyttet også er mest aktivt. Dyra sover som regel i åpent lende om natten, alene eller i grupper. De ligger sammenkrøllet med snuten dekket av halen, gjerne flere tett sammen, for å holde på varmen.
Reproduksjon
Paringstiden er normalt mellom august og november, og valpene fødes som regel mellom oktober og desember. Dette kan variere, for det kan se ut til at ulvene tilpasser dette noe i forhold til tilgangen på byttedyr. Drektighetstiden er normalt 60–62 dager. De fire første ukene får valpene kun melk. Bare diende tisper med valper bruker hi, typisk til valpene er cirka tre uker gamle. Foreldrene kan forøvrig mate avkommet i opp mot 12 måneder. Også andre medlemmer av flokken bidrar med mat til valpene. Begge kjønn blir kjønnsmodne på andre året og regnes som voksne fra de er to år gamle.
Flokken består av avlsparet og deres avkom gjennom 1-3 år. Kjønnsmodne hunner jages først fra flokken og må søke etter en ny flokk som vil akseptere dem. Hannene får gjerne bli til de blir noe eldre, gjerne opp mot 3 år gamle. Unge kjønnsmodne tisper fra andre flokker kan tas opp i flokken.
Etiopisk ulv jakter normalt solitært[4][8] eller unntaksvis i smågrupper. Byttet er stort sett lokalt småvilt. Det er kjent at arten kan nedlegge større byttedyr, men det er svært uvanlig.
Under jakten på byttedyr smyger ulven seg fram langs bakken, til den er nær nok til å kunne slå til gjennom et siste byks. Om den ikke lykkes i første forsøk kan den bli stående å vente ved gjemmestedet til byttet, mens den lytter etter bevegelser, for så å slå til om byttet duker opp i åpningen. Arten er også kjent for å kunne grave seg inn til byttet, som gjerne gjemmer seg i små huler i bakken.
Den etiopiske ulven jakter nesten utelukkende små dagaktive pattedyr, primært kjemperotrotte (Tachyoryctes macrocephalus), sekundært grasrotter (Arvicanthis blicki og Lophuromys melanonyx) og i en viss utstrekning også etiopisk fjellhare (Lepus starki).[9] Ei kjemperotrotte veier cirka 0,3–1,2 kg (typisk 0,6–0,9 kg). Forskere antyder at arten også tidvis jakter etiopisk klippegrevling (Procavia capensis habessinica), spesielt i tider med liten tilgang på primærføden.[2] Likeledes kan ulvene nedlegge nyfødte kalver av fjellnyala (Tragelaphus buxtoni).[3] Når ulven jakter etiopisk fjellhare må den i større grad utnytte egne sprintferdigheter. Hvor hurtig ulven er vet man ikke, men den er altså hurtig nok til å fange den meget hurtige fjellharen.
Evolusjon
Man trodde lenge at dette rovpattedyret var en sjakal, men moderne forskning med DNA har vist at den er en nærmere beslektet med ulv (Canis lupus) og prærieulv (Canis latrans) enn sjakaler. Ny forskning viser imidlertid at den også er en nær slektning av gullsjakalen (Canis aureus), som også er nærmere beslektet med ulv og prærieulv enn sjakalene.[10].
Disse linjene kan ha splittet lag for omkring 3–4 millioner år siden.[10] Imidlertid er det ikke gjort funn av fossiler som skulle tilsi at arten er særlig gammel, men snarere tvert om. Mye tyder heller på at arten utviklet seg fra en ulvelignende canide (trolig en sørlig underart av gråulv) for omkring 100 000 år siden, noe som korresponderer med naturhendelser som ble utløst under siste istid og kan forklare artens spesielle adapsjon til stor høyde og kulde.
Klassifisering
I 1990 ble det besluttet at arten Canis simensis skulle kalles etiopisk ulv, framfor simiensjakal som den het tidligere. Etiopisk ulv skiller seg også tydelig fra sjakalene, gjennom å være fysisk større og mer langbent i forhold til kroppen, samt gjennom mer ulvelignende markeringer i utfargingen. Før den ble klassifisert som en sjakal ble arten av noen også kalt Simienrev, siden den gir et revelignende uttrykk.
Fylogeni
Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015).[11] Det er igangsatt studier som forhåpentlig vil avdekke om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) bør innlemmes i en selvstendig slekt.
De Beaux argumenterte i 1922 for at ulver funnet sør for Riftdalen var å betrakte som en egen underart (C. s. citernii), basert på observasjoner. Han hevdet at disse var mer slående røde enn de nordlige ulvene (C. s. simensis), men fikk ikke støtte for dette. Derimot fant Yalden i 1980 at de sydlige ulvene hadde et lengre snuteparti enn de nordlige, og dermed var det grunnlag for å hevde at arten består av to underarter. Dette støttes nå av de fleste, om enn ikke av alle. Skille mellom de to underartene er Riftdalen, som deler de etiopiske høylandene i et nordlig og er sørøstlig fjellmassiv. Dalen i seg selv er omkring 80 km bred i snitt mellom massivene.
Canis simensis (etiopisk ulv)
C. s. citernii (sørlig etiopisk ulv)
C. s. simensis (nordlig etiopisk ulv)
Nordlig etiopisk ulv (C. s. simensis)
Sørlig etiopisk ulv (C. s. citernii)
Andre ulvearter
I en periode trodde mange at såkalt rødulv og kanadisk ulv måtte regnes som egne arter, men i ettertid har det vist seg at begge er hybrider.[12] Rødulven viste seg å være en blanding av prærieulv (Canis latrans) og ulv/gråulv (Canis lupus), der innslagene fra førstnevnte var dominerende.[12] Den er således en prærieulvhybrid. Kanadisk ulv var også sterkt influert av prærieulv, men i mindre grad enn rødulven. Den var dominert av ulv og er således en ulvehybrid.[12] Ulv/gråulv og etiopisk ulv er derfor de to eneste artene med ulv i verden.
Litteratur
Canid Specialist Group and the IUCN / Species Survival Commission. Strategic Planning for Ethiopian Wolf Conservation produced at the strategic planning for Ethiopian wolf conservation meeting in Lalibela, Ethiopia, 2011.
Sillero-Zubiri, C. and J. Marino. 2004. Ethiopian wolf (Canis simensis). Pp 167-174. In: Sillero-Zubiri, C., M. Hoffmann and D.W. Macdonald (Eds.). Canids: foxes, wolves, jackals and dogs: status survey and conservation action plan, second edition. IUCN Canid Specialist Group, Gland, Switzerland and Cambridge, UK.
Sillero-Zubiri, C., J. Marino, D. Gottelli and D.W. Macdonald. 2004. Afroalpine ecology, solitary foraging and intense sociality amongst Ethiopian wolves. Pp. 311-323 in D.W. Macdonald and C. Sillero-Zubiri (Eds.). The biology and conservation of canids. Oxford University Press, Oxford.
Sillero-Zubiri, C. and D.W. Macdonald (Eds.). 1997. The Ethiopian wolf: status survey and conservation action plan. IUCN Canid Specialist Group, Gland, Switzerland and Cambridge, UK. (tilgjengelig ved www.canids.org)
^Ginsberg, J. R. and D. W. Macdonald. 1990. Foxes, Wolves, Jackals, and Dogs: An action plan for the conservation of canids. Canid Specialist Group and Wolf Specialist Group, the World Conservation Union, Gland, Switzerland.
^Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (Canis aureus) in Europe and the Caucasus. PLoS ONE, 10(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
