FNs særorganisasjoner

FNs særorganisasjoner er juridisk, organisatorisk og økonomisk selvstendige internasjonale organisasjoner med egne medlemsland, budsjetter og hovedkvarter. Særorganisasjonene arbeider med FN og med hverandre gjennom FNs økonomiske og sosiale råd.

FN har totalt 15 særorganisasjoner.^[1] Disse er:

• Tekniske:
  • Verdenspostforeningen (UPU)
  • Verdens meteorologiorganisasjon (WMO)
  • Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
  • Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO)
  • Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO)
  • Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU)
• Sosiale, kulturelle og humanitære:
  • Verdens helseorganisasjon (WHO)
  • UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon
  • FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO)
  • FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)
  • Verdens turismeorganisasjon (UNWTO)
  • Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO)
• Finans:
  • Det internasjonale pengefondet (IMF)
  • Verdensbankgruppen (WBG)
    • Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD)
    • Det internasjonale utviklingsfondet (IDA)
    • Det internasjonale finansieringsinstituttet (IFC)
  • Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling (IFAD)

I tillegg har FN flere fond og programmer med annen status, blant andre UNICEF, FNs barneorganisasjon, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs miljøprogram (UNEP) og Verdens matvareprogram (WFP). Videre finnes det en rekke andre internasjonale organisasjoner som samarbeider med FN, men som ikke har status som særorganisasjoner, blant annet Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW).