Eksempel på en hvit svane – alminnelig i Europa og Amerika. Hvis man aldri har sett andre typer svaner, kan det være lett å konkludere med at alle svaner er hvite.Eksempler på sorte svaner, som er utbredt i Australia og New Zealand.
For å illustrere forholdene med et klassisk eksempel, kan ikke påstanden «alle svaner er hvite» verifiseres (bekreftes) gjennom observasjon. Selv tusen observasjoner av hvite svaner viser bare at tusen svaner er hvite, men ikke at alle svaner er hvite. Derimot kan påstanden falsifiseres gjennom én eneste (troverdig) observasjon av f.eks. en grønn eller svart svane.
Betydning
Betydningen av falsifikasjon for vitenskapelig fremskritt ble fremhevet av vitenskapsfilosofen Karl Popper. Ifølge Popper går ikke vitenskapen fremover ved å verifisere de antatt sanne teoriene, men ved å falsifisere de antatt usanne teoriene.
Dette innebærer at vitenskapsfolk aldri kan vite med sikkerhet om teoriene som de til enhver tid bruker i sitt forskningsfelt, faktisk er korrekte. Fremtidige oppdagelser kan velte om på det som på ett tidspunkt har vært etablert kunnskap.
På den andre siden innebærer falsifikasjon et potensial for ny innsikt. Ved hjelp av falsifikasjon kan man nemlig renske ut feilaktige teorier, og således få en bedre forståelse av hvordan «verden henger sammen».
Falsifiserbarhet
Et beslektet begrep er falsifiserbarhet. En påstand eller en hypotese er falsifiserbar hvis den kan være uforenlig med en tenkelig empirisk observasjon. Med en «tenkelig empirisk observasjon» menes en empirisk observasjon som ikke er logisk umulig.
Påstanden «alle svaner er hvite» er f.eks. uforenlig med observasjonen av en blå svane. Siden blå svaner ikke er noen logisk umulighet, er påstanden falsifiserbar. Utsagnet «alle firkanter har fire sider» kan derimot (per definisjon) ikke komme i konflikt med noen observasjoner. Utsagn som ikke er falsifiserbare, kan eksempelvis tjene som definisjoner, men de har ikke noe empirisk innhold. Bare utsagn som er falsifiserbare, inneholder informasjon om verdenen.
Som Popper har påpekt, øker det empiriske innholdet av en teori med dens grad av falsifiserbarhet. En teori er altså bedre jo mer falsifiserbar den er, i hvert fall hvis den ikke falsifisert.
Popper har videre foreslått at vitenskap kan defineres ved at dens utsagn er falsifiserbare. Dette forslaget innebærer at falsifiserbarhet er den egenskapen som avgrenser vitenskapelige utsagn fra ikke-vitenskapelige utsagn (se falsifikasjonisme). Han forbinder dette forslaget med oppfatningen om at all kunnskap er usikker (se fallibilisme).
Derksen understreker at en teori i prinsippet kan være falsifiserbar, men kan være ikke-falsifiserbar av praktiske grunner eller på grunn av de metodene som er til rådighet for øyeblikket. Slik praktisk ikke-falsifiserbarhet er ikke nødvendigvis en svakhet ved teorien, ifølge Derksen.[1]
«Falsifiserbart» kontra «falsifisert» kontra «feil»
Begrepene «falsifiserbart», «falsifisert» og «feil» står altså i et tett forhold, men må likevel holdes klart fra hverandre:
En hypotese er falsifiserbar hvis den potensielt kan falsifiseres.
En hypotese er falsifisert hvis man har dokumentert at den er feil (usann).
Mens alle falsifiserte hypoteser nødvendigvis må være falsifiserbare, er selvfølgelig ikke alle falsifiserbare hypoteser også falsifisert. Vitenskapen (og alle andre aktiviteter som søker å forklare hendelser i verden) er jo nettopp ute etter hypoteser som er falsifiserbare, men ikke falsifisert. Man leter med andre ord etter påstander som (a) forteller oss noe om verden og som (b) ikke er kjent å være usanne – mens betingelsene (a) og (b) alene ikke hadde vært tilstrekkelig. Popper kaller et falsifiserbart, men ufalsifisert utsagn for (mer eller mindre) velprøvd.
Forholdet mellom falsifiserte og feilaktige påstander er heller ikke 1:1. En hypotese kan være usann uten å være falsifisert (hvis vi ikke har oppdaget ennå at hypotesen strider mot empiriske observasjoner). En hypotese kan imidlertid også være falsifisert, selv om den er sann: Falsifikasjonen kan senere vise seg å ha blitt foretatt på feilaktig grunnlag. Den kan ha bygget på en feilaktig tolkning av de empiriske observasjonene eller på uriktige hjelpehypoteser (eller uriktig bakgrunnskunnskap). Selv om universelle utsagn altså kan falsifiseres, betraktes ikke falsifikasjonen som et endelig bevis på utsagnets usannhet i vitenskapsteoretisk forstand, men som en tentativ avkreftelse av hypotesen.
Det siste punktet har ofte blitt misforstått dithen at falsifikasjon er like umulig som verifikasjon. Men ifølge Popper berører ikke dette punktet asymmetrien mellom tilbakevisning («negativ støtte») og positiv støtte: Negativ støtte kan være endelig, så sant forskersamfunnet er enig om testens tolkning; men positiv støtte kan aldri være endelig, selv om forskersamfunnet er enig om testens tolkning. Dessuten påviser negativ støtte (logisk tvingende) at det må foreligge en feil – man kan bare ikke si sikkert om feilen ligger i teorien og/eller i hjelpehypotesene og/eller i tolkningen av de empiriske observasjonene. Positiv støtte tillater ikke noen slik slutning.
Dette kan sammenfattes på følgende måte:
Falsifiserbarhet er en logisk egenskap ved formuleringen til et utsagn.
Falsifikasjon av en hypotese er en sosiologisk hendelse – noe et forskersamfunn blir enig om (muligens på feilaktig grunnlag).
Feilaktighet gjelder derimot selve hypotesen (men kan – ifølge fallibilismen – aldri vites med sikkerhet).
K.R. Popper (1989). «Zwei Bedeutungen von Falsifizierbarkeit». I H. Seiffert og G. Radnitzky. Handlexikon zur Wissenschaftstheorie. München: Ehrenwirt. s. 82–86.
