Fe (eventyr)

Feer (fransk: fée, igjen fra italiensk: fata; se fata morgana)^[1]^[2] er overnaturlige vesener fra folketroen, særlig kvinnelige eventyrskikkelser. I eventyr som Tornerose opptrer både en god fe og en ond fe. I norrøn mytologi og andre vesteuropeiske mytologier var feene en av mange overnaturlige makter, der de sammen med alver, diser, huldrer, norner, dverger, fylgjer, jotner og gygrer, volver, valkyrjer og vetter tilhørte gruppen de underjordiske.

Feer tilhører luftåndene. I trylle- og legendeeventyr har feen og engelen iblant samme positive funksjon, og oppfattes normalt som kvinnelige med funksjon som skytsånd. Det greske ordet ángelos betyr da også «sendebud».^[3]

Etymologi

Det engelske ordet for fe, fairy, var rundt 1300 fairie, «hjemland for sagnskikkelser, fairyland», også «noe helt utrolig», av gammelfransk faerie, som betydde «feenes land», «møte av feer», «magi», «trolldom» og var avledet fra fée, kilde til engelske fay, «fe, alv». Dette kom igjen fra latin fāta som ble benyttet i personifiseringen av de romerske skjebnegudinnene fates, tilsvarende de tre skjebnegudinnene (moirene) i gresk mytologi. Fates er avledet fra latin fāta, flertall av fatum, «det som er bestemt, skjebne», fra urindoeuropeisk *bha-, «å snakke».^[2] Kong Arthurs halvsøster Morgan le Fay kan ha fått navnet sitt fra folketroen i Bretagne, der visse feer ble omtalt som «mari-morgans».^[4]

Det franske ordets opprinnelige betydning er bevart i betegnelsen faerie, introdusert av Edmund Spenser i hans epos Faerie Queene (1590), men ordet fairy endret gradvis betydning.^[5]

Utseende

Feer er generelt beskrevet som menneskelige i utseende og med magiske krefter. Feer av ulike slag har blitt rapportert gjennom århundrer, vanligvis ganske små men i størrelser helt opp til små mennesker. Oftest kunne man mer anta enn se at de var tilstede. På malerier og filmer har feene vinger men innen folketroen kunne de fly på magisk vis. På Orknøyene ble feer beskrevet som korte av vekst, kledd i mørkegrått, og noen ganger sett i rustning. I noen folklore har feer grønne øyne.^[6]^[7]

I nyere tid forveksler mange dem med alver, som er et annen overnaturlig vesen.

Britisk fenomen

Feer er særlig i britisk folkeminne blitt nærmest synonymt med alver. En alv skiller seg fra en fe kun i å fremstå ung og ofte mer ondskapsfull.^[2] På De britiske øyer et overnaturlig vesen fra slutten av 1300-tallet som fikk plass i middelalderfortellingene (se Britiske emner) om Faerie Knight. Han og Black Knight ble i 1692 skildret som sønner av kong Arthurs sønn Tom a'Lincoln og fedronningen Anglitora, datter av Prester John.^[8] Slik fikk fairie betydningen «overnaturlig» eller «legendarisk», som hos Edmund Spenser, der feer er heroiske og i menneskelig størrelse.^[2]

Respektløshet mot feene var farlig, og folk valgte å omtale dem med eufemismer eller noaord som the Gentry (adelen), the Good People, Themselves, the fair folk and the people of peace (= fredsfolket). I Wales het de bendith û mamme (= som har fortjent sin mors velsignelse). Feer stjal barn, gjorde folk og fe syke, iblant med dødelig, utgang, og de kunne trekke essensen ut av alt, fra melk og smør til mennesker. Makten deres var bortimot grenseløs. Hekser gjorde lignende ting, og feer ble derfor ofte tema ved trolldomsanklager. Selv om Jeanne d'Arc ble stevnet for retten for kjetteri, ble hun i forhørene i 1431 også utspurt om «feenes tre» hun hadde lekt ved som barn i Domrémy. Jean Calvin advarte om at «djevelen skaper merkelige illusjoner ved hjelp av feer og satyrer». I 1587 var inkvisisjonen sterkt opptatt av en Laura di Pavia, konen til en fattig fisker, fordi hun påstod at hun hadde fløyet til feenes rike i Benevento. I 38 skotske hekseprosesser (1572—1716) dukker feene opp, slik som i anklagene mot Katherine Caray i 1616, der hun hevdet å ha møtt «et stort antall mannlige feer» på Caithness' åser ved solnedgang, men også «en mester» som i denne sammenheng kunne være både «feenes konge» eller «mørkets fyrste». I saken til en skotsk jente, Christina Shaw, i 1696, figurerte en amulett av blod og stein, båret av en Margaret Fulton «som var blitt hentet hjem fra feene av sin mann».^[9] Ann Jeffries (1626-98), en tjenestejente i Cornwall, var 19 år gammel i 1645 da hun satt og strikket i et tre i Pitt-familiens hage da seks personer tok seg over hekken rundt hagen. De var bittesmå og kledd i grønt, og hun ble så redd at hun fikk et krampeanfall. De neste månedene ville ikke Jeffries spise noen mat fra Pitt-familien, idet hun hevdet at feene sørget for henne. Snart helbredet hun fru Pitts bein bare ved å stryke det, enda det var skadet i et stygt fall, og folk begynte å oppsøke piken i håp om helbredelse. Jeffries skal ha visst av seg selv hvem som ville komme. Også fru Pitt og hennes datter hevdet å se feene,^[10] men magistraten John Tregeagle lot piken sette i fengsel i Bodmin, deretter i husarrest hjemme hos borgermesteren. Til sist ble hun løslatt og fikk arbeid hos en enke i Pitt-familien. I historien inngår det eneste kjente eksempel på feer som siterer Bibelen. Angivelig satt Jeffries sammen med Pitts da feene kalte på henne, uten at de andre hørte noe. Hun gikk inn på rommet sitt, og kom tilbake etter en stund og sa at feene var rystet over å bli kalt «onde ånder». «Be dem lese Johannes' første brev 4,1, der det står: «Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud!»»^[11] Ann Jeffries hadde angivelig ikke lært å lese.^[12]

På 1700-tallet endret feene seg til små, bevingete vesener, som regel av hunkjønn, i barnefortellinger.^[2] En av Tolkiens observasjoner av William Shakespeares behandling feer og alver var deres forminskede størrelse som han mente var «et produkt av litterær fantasi» i England:

Dog, jeg mistenker at denne blomst-og-sommerfugl i svært liten størrelse var også et produkt av «rasjonalisering» som omformet Elvelands synkverving til kun et kunstgrep, og usynlighet til en skjørhet som kunne skjule seg i en kusymre eller krympe seg inn under et gresstrå. Feer synes å ha blitt populære kort tid etter de store sjøreiser begynte å gjøre verden for trang for både mennesker og alver; da magiske land som Hy Breasail i vest var blitt bare Brasil...
J.R.R. Tolkien, On Fairy-Stories, 1947^[13]

Byttinger

Feer var i Storbritannia fryktet for å stjele barn og etterlate en bytting, i Norge var det huldre og haugfolk man beskylte for å stjele barn. I 1840 ble James Mahony i Tipperary overbevist om at hans seks år gamle sønn var en fe.^[14] Gutten hadde vært sengeliggende i to år pga en rygglidelse, men var så gløgg at naboer delte foreldrene mistanke. Faren besluttet å skremme vekk denne inntrengeren, og truet barnet med en rødglødende spade om han ikke røpet hvor den virkelige sønnen befant seg. Den vettskremte gutten innrømmet å være en fe, og lovet å sende hjem den virkelige John Mahoney neste dag, bare han fikk bli natten over. Neste morgen ble han funnet død. I retten ble ord som «uvitenhet». «grusomhet» og «overtro» brukt; men etter legens forklaring om at gutten døde av sin sykdom, ble juryen enig om «død etter besøk av Gud».^[15]

Men byttinger kunne også være eldgamle mennesker som hadde danset tærne av seg mens de levde blant feene. William Butler Yeats skrev i sine Irish Folk Tales i 1892: «De stjeler barn og etterlater en visnet fe som er tusen, kanskje to tusen år gammel i stedet. Iblant har fullvoksne menne og kvinner blitt tatt. I...Sligo har jeg hørt at det bor en gammel kone som ble tatt i sin ungdom. Da hun kom tilbake etter syv år, hadde hun ingen tær, for hun hadde danset dem vekk.»^[16]

Referanser

^ «fe», Bokmålsordboka
^ ^a ^b ^c ^d ^e «fairy (n.)», Online Etymology Dictionary
^ Høgh, Carsten (2002): Eventyrleksikon, s.161
^ «Morgan-le-Fay», University of Rochester
^ Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins, Bloomsbury, s. 217
^ Godwin, William (1834). Lives of the necromancers: or, An account of the most eminent persons in successive ages, who have claimed for themselves, or to whom has been imputed by others, the exercise of magical power. London, F. J. Mason.
^ «Orkneyjar - Descriptions of the Fairy Folk». www.orkneyjar.com. Besøkt 6. mars 2024.
^ Tom A'Lincoln og hans familie
^ Richard Sugg: Fairies: A Dangerous History
^ Richard Sugg: Fairies: A Dangerous History
^ Joh 1.brev 4,1
^ Ann Jeffries og feene
^ Croft, Janet Brennan; Palumbo, Donald E.; Sullivan III, C.W. (2007): Tolkien and Shakespeare: Essays on Shared Themes and Language, McFarland, s. 61
^ Richard Sugg: Fairies: A Dangerous History
^ John Mahoney, beskyldt for å være en fe
^ Yeats' samlede verker

Litteratur

Høgh, Carsten (2002): Eventyrleksikon, København: Rosinante, ISBN 87-621-0329-6, s.161-162
Sky, Janette (2003): Alver. Naturens barn - kulturens skapninger, Oslo: Humanist forlag, ISBN 82-90425-70-8. Behandler særlig fenomenet feer som synonymt til alver.