Share to: share facebook share twitter share wa share telegram print page

Folkemusikk

Hardangerfele knyttes til norsk folkemusikk
Folkedansere fra Færøyene
Myllarguten (1801-72), en av Norges mest legendariske spelemenn.

Folkemusikk, i begrepets opprinnelige mening, er «folkets musikk», musikk av og for folket i motsetning til mer sofistikert kunstmusikk for de høyere samfunnslag. Folkemusikk er således ikke én bestemt sjanger, men benyttes ofte om eldre, tradisjonell musikk, enten spilt med tradisjonelle musikkinstrumenter eller musikk fra ukjente komponister som har blitt videreformidlet av ulike musikere. Folkemusikk som betegnelse er dog vanskelig å definere tilfredsstillende og er omdiskutert, og knyttes til flere kriterier: musikalsk stil, sjanger, bruk, framføring, tradisjon og opphav, og etniske kriterier.[1]

Folkemusikk kan ofte knyttes til et bestemt avgrenset nasjonalt område med egne musikalske tradisjoner og musikkinstrumenter, i Norge er eksempelvis hardingfele et karakteristisk særtrekk, mens andre land har andre instrumenter og klanger som preger musikken. Moderne tids globalisering har jevnet ut tradisjonelle særtrekk: Tyske musikere kan i dag spille irsk folkemusikk, og svenske musikere kan spille amerikansk tradisjonell folkemusikk (jf. oldtime), samtidig som de også kan framføre egne nasjonal musikk.

Folkemusikk var delt og utøvd av hele samfunnet, og ikke utelukkende av kun et bestemt samfunnslag eller utelukkende av profesjonelle utøvere. I alle kulturer var det likevel slik at de beste utøverne var så etterspurte at de nærmest kunne leve av utkommet. I India er folkemusikerne nærmest en egen kaste fra gammelt av, spesielt sitar- og tabla-utøverne. I Norge kunne de beste spellemennene være tilsvarende anerkjente. Noen, som Myllarguten, var så etterspurte at de nesten fikk for mye av det gode. Til gjengjeld fikk slike utøvere god støtte i sine egne bygder. Folkemusikk ble overlevert fra utøver til utøver og fra generasjon til generasjon. Folkemusikere spilte opprinnelig også ved særskilte fester og markeringer, som fødsel, bryllup og til dans generelt.

Definisjoner

Béla Bartók spilte inn folkeviser sunget av slovakiske bønder.
Folkmusikere fra Kunčice, Mähren (1890-tallet).
Den amerikanske folkemusikeren og protestsangeren Woody Guthrie.

En konsekvent og forenlig definisjon av tradisjonell folkemusikk er nødvendigvis vanskelig. Begrepet er i seg selv av moderne opprinnelse. Den engelske oldtidsforskeren William Thoms kom opp med den engelske betegnelsen folk lore (lore = kunnskap), tilsvarende det tyske begrepet Volkskunde og som på norsk kalles folkeminne, for å beskrive «tradisjonene, skikkene, og overtroen til de ukultiverte [samfunns]klassene.»[2] Folk her menes folket som en helhet innenfor en nasjon, slik som Johann Gottfried Herder og de tyske romantikere henviste til populær og nasjonal musikk et århundre tidligere.[3] Tradisjonell folkemusikk oppfatter også det meste av stedegen, innfødt musikk. Det benyttes ofte overlappende betegnelser på folkemusikk, som de engelske betegnelsen root music, musikk som går tilbake til et folks røtter – og folk.

Imidlertid, til tross for innsamling av en meget stor mengde av verker i løpet av de neste to århundrene, er det fortsatt ikke en bestemt og avgrensende definisjon av hva folkemusikk (eller folkeminne) er.[4] Folkemusikk kan tendere å ha bestemte vesenstrekk,[2] men kan ikke klart bli differensiert i rene musikalske begreper. En mening som ofte blir gitt er «gamle sanger uten noen kjent komponist»,[5] foruten musikk som har blitt underkastet en evolusjonær «prosess av muntlig utbredning… den popularitet og ikke-popularitet til musikken som samfunnet har gitt den dets folkelige vesen.»[6] Slike definisjoner er avhengig av «(kulturelle) prosesser framfor abstrakte musikalske typer...», hvor «kontinuitet» og «muntlig utbredning» er sett på som karakteriserende for en side av en kulturell todeling, den andre siden av hva som er funnet ikke bare i de nedre lagene av det føydale, kapitalistiske og en del orientalske samfunn, men også i «primitive» samfunn og i deler av «populærkulturen».[7] En ganske utbredt definisjon er ganske enkelt «folkemusikk er hva folk flest synger».[8]

For teoretikeren Scholes,[2] foruten også for Cecil Sharp og Béla Bartók,[9] var musikken på landet vesensforskjellig fra den musikk som eksisterte i byene. Folkemusikk var allerede «sett på som det autentiske uttrykket for en levemåte som nå er i fortiden eller på veg til å forsvinne (eller i en del tilfeller, blir bevart eller delvis gjenoppfrisket),»[10] særskilt i «et samfunn ikke påvirket av kunstmusikk»[6] og av kommersielle eller trykte sanger. Lloyd avviste dette til fordel for en enkel distinksjon av økonomisk klasse,[9] dog var folkemusikk for ham, i Charles Seegers ord, «assosiert med lavere klasser[11] i samfunn som er kulturelt og sosialt lagdelt, det vil si som har utviklet en elite, og muligens også en populær, musikalsk kultur.» I disse begrepene kan folkemusikk bli sett på som en del av et «skjema som utgjør fire musikalske typer: ‘primitiv’ eller ‘stamme’; ‘elite’ eller ‘kunst’; og ‘populær’.»[12]

En mer fastlagt definisjon er basert på et vedtak i The International Folk Music Council (Det internasjonale folkemusikkråd) i 1954: «Folkemusikk er produktet av en musikktradisjon som har vokst fram gjennom den muntlige overføringens prosess. De faktorer som former tradisjonen, er

  1. kontinuitet, som knytter nåtid til fortid;
  2. variasjon, som springer ut av den enkeltes eller gruppens kreative impuls;
  3. utvalg, som gjøres av samfunnsgrupper og som bestemmer den form eller de former som musikken skal videreføres i».[13]

Karaktertrekk

Roger og Wendy fra Bermuda Triangle band ved New Yorks folkemusikkfestival i Central Park.
Svenske First Aid Kit, en søsterduo bestående av Johanna og Klara Söderberg, går bevisst inn i amerikansk samtidsfolkemusikk, også kalt for indiefolk.

Fra et historisk perspektiv har tradisjonell folkemusikk disse karaktertrekk: [11]

  • Sangene har blitt formidlet via en muntlig tradisjon. Før 1900-tallet var mange ordinære arbeidere i landbruket og industrien ofte ikke skrive- eller lesekyndige. De tok til seg sanger ved å lære dem utenat.
  • Musikken var knyttet til nasjonal kultur. Den hadde kulturelle særtrekk, fra en spesiell region eller kultur. Innenfor en innvandrergruppe ga folkemusikk en ekstra dimensjon som sosialt lim. Dette var særlig tydelig i USA hvor polsk-amerikanere, irsk-amerikanere, asiatiske amerikanere, og andre framhevet forskjellen fra hovedstrømmen. De lærte seg og framførte sanger og danser som hadde sin opprinnelse i de landene deres besteforeldre kom fra.
  • Folkemusikken minnes historiske og personlige hendelser. På bestemte dager i året, som påske og jul kunne særskilte sanger feire den årlige syklusen. Bryllup, fødsel og begravelser ble også merket med sanger, danser og ofte særskilte klesdrakter eller nasjonale kostymer som bunader.
  • Religiøse festivaler har ofte et element av folkemusikk. Korsang ved disse hendelsene førte barn og voksne sangere sammen i en offentlig tilstelling og ga en emosjonell binding som ikke var nødvendigvis knyttet til musikkens estetiske kvaliteter.
  • Sangene som ble framført ble ofte formidlet over en lang tidsepoke, fra århundrer og over flere generasjoner.

Som en bieffekt er de følgende karaktertrekk tidvis også tilstede:

  • Det er ingen opphavsrett til folkemusikkens sanger. Hundrevis av folkesanger fra 1800-tallet har kjente forfattere og komponister, men de har fortsatt i den muntlige tradisjonen til det punkt at de er klassifisert som «tradisjonelle» i henhold til musikkutgivelser. Dette har vært mindre hyppig siden 1970-tallet. I dag er bortimot hver eneste folkesang som er innspilt kreditert med et musikkarrangement.
  • Kulturelle fusjoner: På samme vis som folk og mennesker har en blandet bakgrunn med foreldre som har ulik opprinnelse og fra forskjellige deler av verden, kan også musikk bli en blanding av forskjellige innflytelser. Et særskilt rytmisk mønster eller et karakteristisk instrument er nok til å gi en tradisjonell følelse til et musikkstykke, selv om det har blitt komponert ganske nylig. Det er lett å gjenkjenne tilstedeværelse av skotske sekkepipe eller indiske tablatrommer i et musikkstykke. Unge mennesker er ofte mindre støtt av oppblanding eller tilpasninger av sanger på dette viset. Likeledes kan elektrisk gitar bli benyttet på en gammel sang. De relevante faktorer kan inkludere instrumentering, stemming, stemmeføring, frasering, innholdsmessig emner, og også produksjonsmetode.

Sjangeroverskridelser

Siden midten av 1900-tallet har begrepet folkemusikk blitt mindre og mindre entydig, og har fått flere ulike betydninger som stundom kan motsi hverandre. Det har også vært hensiktsmessig å skille mellom tradisjonell folkemusikk og samtidsfolkemusikk. En annen betegnelse er world music, verdensmusikk, som samler all folkemusikk som ikke faller innenfor vestlig musikktradisjoner, eller folkemusikere fra ulike land og tradisjoner som spiller sammen. Samiske Mari Boine plasseres utenfor Norge i denne betegnelsen. Kanskje spesielt de siste årene har det oppstått musikk som lar det være flytende grenser mellom sjangrene. Entydig kan folkemusikk likevel være en bestemt form for musikksjanger med ulike undergrupper, men som utgår og er påvirket fra det som konkretiseres som tradisjonell folkemusikk. Som all populærmusikk blir også folkemusikksjangeren som oftest utøvd av eksperter og profesjonelle utøvere, og blir utgitt og distribuert på plater og spilt på organiserte forestillinger. Populærmusikken fyller dermed en del av de roller og den hensikt som den opprinnelige folkemusikken en gang hadde.

Folkemusikk og begrepets assosiasjoner kan ofte både utvides og/eller begrenses ved at det settes sammen med andre begreper som for eksempel rock. I dette finnes folkrock som representerer en musikksjanger hvor man har tradisjonell populær folkemusikk med elektriske instrumenter (gitar, bass, trommer) iblandet tradisjonelle elementer (fele, norsk tekst). I Norge er Olav Stedje og Odd Nordstoga eksempler på utøvere i denne sjangeren.

Som Myllarguten kommer Odd Nordstoga fra Telemark.

Opprinnelse

Indere har alltid skilt mellom klassisk og folkemusikk, skjønt i fortiden kunne også selv klassisk indisk musikk støtte seg på muntlig formidling av gjentagelser.

Gjennom det meste av menneskelig forhistorie og historie ble musikk framført av vanlige mennesker både i deres arbeid og deres fritid. Arbeid var både manuelt og kollektivt, og manuelt arbeid omfattet ofte at arbeiderne sang til arbeidet, noe som tjente flere praktiske formål. Det minsket kjedsommeligheten av gjentakende, repeterende oppgaver, det holdt rytmen ved synkroniserte dytting og trekking, og det satte tempoet ved mange aktiviteter som planting, luking, høsting, tresking, veving og kornmaling. I fritid var synging og spilling på musikkinstrumenter vanlige former for underholdning og historiefortelling — antagelig mer enn hva som er vanlig i dag hvor elektronisk teknologier og utstrakt lese- og skrivekyndighet har gjort andre former for underholdning og deling av informasjon konkurransedyktig.[14]

Det er ulike oppfatninger om folkemusikkens opprinnelse. Det er hevdet at det var kunstmusikk som ble endret og antagelig ble nedvurdert ved at den ble spredt muntlig, og det er sagt at den reflekterer karakteren til det folk som har skapt den.[2] Tradisjonelt har kulturell formidling av folkemusikk skjedd via at den er spilt på gehør, skjønt former for notasjon kan også ha blitt benyttet.

Det amerikanske oppfatningen av folkemusikk har ofte vært preget av afroamerikansk musikk.

Det engelske begrepet «folklore», folkeminne, for å beskrive tradisjonell folkemusikk og folkedans har gått inn i ordforrådet i mange europeiske land. Mange land har hatt egne folkeminnegranskere som har samlet inn folkemusikk.[2] Skillet mellom «autentisk» folkemusikk og nasjonale og populære sanger generelt har alltid vært løst, særlig i USA og Tyskland,[2] eksempelvis har populære sangkomponister som Stephen Foster blitt karakterisert som «folkemusiker» i USA.[2][15] Det internasjonale folkemusikkrådet, en ikke-statlig organisasjon anerkjent av UNESCO, har en definisjon av folkemusikk som tillater at begrepet også kan bli benyttet på «musikk som har sin opprinnelse hos en individuell komponist og har deretter blitt opptatt i den uskrevne, levende tradisjonen til et samfunn. Men begrepet dekker ikke en sang, dans eller melodi som har blitt overtatt ferdiggjort og forblitt uendret.»[16]

«Banjoleksjonen», maleri av Henry Ossawa Tanner, 1893.

I tiden etter den andre verdenskrig har folkemusikk fått fornyet interesse i USA og Storbritannia og således fremmet en ny musikksjanger, samtidsfolkemusikk og gitt en tilleggmening til begrepet folkemusikk. Populariteten til innspillinger av «samtidsfolkemusikk», også kalt for «ekte musikk» ved at den som regel framføres med akustiske musikkinstrumenter, har ført til kategorien «Folk» kom til Grammy-prisen i 1959. I 1970 ble dette begrepet fjernet til fordel for kategorien «Beste etniske eller tradisjonelle innspilling (inkludert tradisjonell blues)» mens 1987 innførte et skille mellom «Beste innspilling av tradisjonell «folkemusikk» og «Beste innspilling av samtidsfolkemusikk». Etter dette har kategorien «Tradisjonell musikk» utviklet seg til andre. Begrepet «folkemusikk» kunne på begynnelsen av 2000-tallet dekke sanger-låtskrivere, som Buffy Sainte-Marie og Bob Dylan, som begynte sin karriere på 1960-tallet, og mye mer. Dette fullførte en prosess hvor «folkemusikk» ikke lenger hadde utelukkende betydningen tradisjonell folkemusikk.[5]

Folkemusikkinstrumenter (utvalg)

Se også

Referanser

  1. ^ «Generelt om folkemusikk» Arkivert 19. mai 2008 hos Wayback Machine., Høgskulen i Volda
  2. ^ a b c d e f g Scholes, Percy (1977): The Oxford Companion to Music, OUP, artikkelen «Folk Song».
  3. ^ Lloyd, A.L. (1969): Folk Song in England, Panther Arts, s. 13.
  4. ^ Middleton, Richard (1990/2002): Studying Popular Music, Philadelphia: Open University Press. ISBN 0-335-15275-9, s. 127.
  5. ^ a b Cohen, Ronald D. (2006): Folk music: the basics, CRC Press, ss. 1-2.
  6. ^ a b International Folk Music Council definition (1954/1955), gitt i Lloyd (1969) og Scholes (1977).
  7. ^ Charles Seeger (1980) som siterer en tilnærming av Redfield (1947) og Dundes (1965), også sitert i Middleton (1990), s. 127.
  8. ^ Donaldson (2011), s. 13
  9. ^ a b Lloyd, A. L. (1969): Folk Song in England, Panther Arts, ss. 14-15.
  10. ^ Middleton, Richard (1990), s. 127. Studying Popular Music. Milton Keynes; Philadelphia: Open University Press. ISBN 0-335-15276-7 (cloth), ISBN 0-335-15275-9 (pbk)
  11. ^ a b Mills, Isabelle (1974): «The Heart of the Folk Song», Canadian Journal for Traditional Music Vol. 2
  12. ^ Charles Seeger (1980), sitert i Middleton (1990), s. 127.
  13. ^ Hva er folkemusikk? – En samling av ulike definisjoner, Kristian Evensens musikksider
  14. ^ Alan Lomaxs 1947 Documentary, fortalt av Pete Seeger, YouTube
  15. ^ Lloyd, A.L. (1969): Folk Song in England, Panther Arts
  16. ^ Sitert av både Scholes (1977) og Lloyd (1969).

Eksterne lenker

Kembali kehalaman sebelumnya