George Francis Hagerup (1853–1921) var en norsk professor i rettsvitenskap, diplomat, politiker (H) og kvinnesaksforkjemper. Han var leder for Høyre fra 1899 til 1902 og Norges statsminister i to omganger mellom 1895 og 1905, og var også justisminister og finansminister. Som akademiker bidro han til utviklingen av folkeretten og samarbeidet innen nordisk rettsvitenskap. Hagerup var den viktigste forkjemperen for kvinners stemmerett innen partiet Høyre, og ble av samtidens kvinnebevegelse oppfattet som en viktig støttespiller. Han var både medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening.
Francis Hagerup vokste opp i Horten og Kristiania, som sønn av admiral og statsråd Henrik Steffens Hagerup og hustru Nicoline Christine Jenssen. Han ble foreldreløs før han var 10 år gammel, og søsknene flyttet så til slektninger i Trondheim. Pleieforeldre var Gabriel Kirsebom Kielland, kasserer ved Norges Banks daværende hovedkontor, og hustru Mathea Christine Semb.[6]
Han tok artium ved Trondheim katedralskole i 1870. Han begynte først å studere medisin, men byttet til jus. Han ble cand.jur. i 1876, fikk stipend for utenlandsstudier, og ble universitetsstipendiat i 1879. Han ble dr.juris. i 1885 på avhandlingen «Om Tradition som betingelse for Overdragelse af Løsøre». Han ble utnevnt til professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1887 og ble sittende i stillingen til 1906.
Han var justisminister i Emil Stangs andre regjering fra 2. mai 1893 til juli 1894. Deretter var han et drøyt år ved statsrådsavdelingen i Stockholm, før han 9. august 1895 tiltrådte som sjef for Finansdepartementet. Denne posisjonen hadde han fram til 14. oktober samme år, da han overtok som regjeringssjef. Hagerup var statsminister i to perioder, fra 1895 til 1898, og fra 1903 til 1905. Fra august 1897 og ut den første regjeringsperioden ledet han også Revisjonsdepartementet. Han var stortingsmann fra 1901 til 1906 og Høyres parlamentariske leder fra 1901 til 1903.
Etter sine to perioder som statsminister, gikk han i 1906 inn i det norske diplomati, som minister i København, Haag og Brussel. Fra 1916 var han minister i Stockholm.
Hagerup var sterkt engasjert i utviklingen av folkeretten. Fra 1897 var han medlem av l'Institut de Droit International, som han ble formann for i 1912. I 1907 ledet han den norske delegasjon ved den annen fredskonferanse i Haag. Han var også delegat ved internasjonale konferanser om havets rett.
I 1920 var Hagerup leder for Norges delegasjon da Folkeforbundet trådte sammen for første gang i Genève. Samme år ble han valgt til en juridisk komité under Folkeforbundets Råd. Han grunnla Tidsskrift for Retsvidenskab i 1888 og var hovedredaktør til sin død i 1921, og bidrog i denne egenskapen til å fremme samarbeidet innen rettsvitenskap i de nordiske landene.
Han var medlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1907 og frem til sin død.
Kvinnesak
Blant sentrale høyrefolk var Hagerup den tidligste og sterkeste forkjemperen for kvinners stemmerett, og hans syn på dette spørsmålet var lenge langt mer progressivt enn partiets ståsted.[7] Han var i 1884 medstifter av Norsk Kvinnesaksforening (NKF),[8] der han var medlem av det første hovedstyret[9] og var aktivt engasjert i foreningen de første årene av dens eksistens.[10] Han ble utnevnt til æresmedlem i NKF i 1914.[11]
.jpg)
