Franz von Sickingen (1481–1523) var en tyskridder som var aktør i reformasjonens tidligste fase i Tyskland.
Liv og virke
I 1508 kjempet han for keiser Maximilian I mot Venezia, og etter dette arvet han store eiendommer ved Rhinen. Ved hjelp av til dels ufine metoder økte han sin rikdom og styrket sitt rykte.[trenger referanse] I 1513 tok han side for Balthasar Schlör, en borger av Worms som hadde blitt drevet ut av byen. Han angrep Worms med 7 000 mann, forårsaket store ødeleggelser i området rundt byen og forstyrret handelen. Keiseren lyste ham i bann for dette. Først da hans krav ble innvilget trakk han styrkene tilbake. Han fikk så til krig mot hertug Anton av Lorraine, og tvang landgreve Philipp av Hessen til å betale 35 000 gylden.
I 1518 blandet han seg inn i en indre konflikt i Metz, øyensynlig på borgernes side mot det styrende oligarkiet.[trenger referanse] Han førte en hær på 20 000 mann mot byen, og tvang magistratene til å betale 20 000 gullgylden til ham personlig, og en månedslønn til soldatene hans. Samme år opphevet keiseren bannlysningen, og han tok del i krigen mot hertug Ulrik I av Württemberg.
Da Maximilian døde i 1519, tok von Sickingen bestikkelser fra Frans I av Frankrike for å påvirke valget av ny keiser. Men da valget skulle finne sted, ledet han styrkene til troppene sine til Frankfurt, hvor han sikret valget av Karl V mot den franske kongens vilje. Som takk for dette ble han keiserlig kammerherre og rådgiver. I 1521 ledet han en militær ekspedisjon inn i Frankrike, og herjet Picardie. Han ble slått tilbake ved Mezières, og måtte trekke seg ut av landet.
Omkring 1517 hadde han blitt kjent med Ulrich von Hutten, og støttet dennes planer. I 1519 ble Johann Reuchlin satt fri av dominikanerne etter at von Sickingen hadde kommet med trusler. Han tilbød fristeder for flere av reformatorene i sine slott; blant annet fikk Martin Luther tilbud om å bo hos ham.
Etter den mislykkede ekspedisjonen i Frankrike planla han sammen med Hutten å styrte de åndelige fyrstene, og sette ridderne i en viktigere maktposisjon. Han håpet å oppnå dette ved hjelp av borgere og bønder, og samlet raskt en stor styrke. Flere adelige sluttet seg til, og i august 1522 ble han i Landau formelt valgt til kommandant. Han erklærte krig mot erkebiskopRichard av Greiffenklau av Trier, og marsjerte mot Trier. Byens borgere var lojale mot erkebiskopen, og landgreven av Hessen og pfalzgreven Ludvig V kom til hjelp. Von Sickingen klarte dermed ikke å ta byen, og måtte trekke seg tilbake til slottet Landstuhl ved Kaiserslautern.
Regentrådet lyste ham i bann, og våren 1523 svarte han med å plyndre Kaiserslautern. Herskerne i Trier, Hessen og Pfalz gikk mot ham, med hjelp fra den swabiske liga. Under beleiringen av Landstuhl nektet von Sickingen å forhandle, og ble alvorlig såret. Ved hjelp av artilleri ble det slått bresjer i murene, og 6. mai1523 måtte slottet kapitulere. Von Sickingen selv døde av sine skader dagen etter. Han ble gravlagt på slottet
I 1889 ble det reist et monument til minne om von Sickingen og Hutten i Ebernburg.
Sønnen, Franz Conrad, ble utnevnt til baron av keiserriket (Reichsfreiherr) av Maximilian II, og en etterkommer ble i 1773 greve (Reichsgraf). En gren av familien bor i dag i Østerrike og Schlesien.
.jpg)
