De Boisrobert var sønn av et medlem av court de aides i Rouen. Han var av protestantisk bakgrunn. Han tok juridisk utdannelse og arbeidet en kortere tid som advokat i Rouen. I 1623 avsverget han imidlertid sin protestantiske tro, og bav ble kort etter viet til katolsk prest og ble abbé av Châtillon-sur-Seine.
I 1625 deltok han på en sendeferd til London, og i 1630 ble han sendt til Roma der han vant pave Urban VIIIs gunst og fikk beskjedent priorat av ham i Nozay (nær Nantes)[4].
I de høyere franske kretser
Han kom så til Paris. Han ble gjennom Nicolas Faret innført i litteraten Valentin Conrarts vennekrets. I Paris vant han Richelieus gunst. Han ble utnevnt til hoffpredikant og kongelig kapellan, og ble opphøyd til adelig stand.
De Boisrobert utøvde stor innflytelse på Richelieu og anses å ha vært den som gav ham ideen å opprette Det franske akademi, som de Boisrobert selv ble medlem av. Akademiets første møter fant sted i hans hus, og han bidro selv vesentlig til den nye institusjonens arbeide, som ved avholdelsen av den fjerde tale underr tittelen Pour la défense du Théâtre, hvorved medlemmene engasjerte seg til teateres forsvar. Han var et av akademiets mest arbeidsomme medlemmer.
Ved siden av sine hovedarbeider Les Thuileries og L’Aveugle de Smyrne forfattet han prosa-brev, dramatiske dikt, åtte tragedier og ti komedier, de siste i Lope de Vegas stil. Noen av tekstene ble dessuten tonesatt av komponisten Pierre Guédron. Mot midten av 1600-tallet befattet han seg med den dikteriske mote som da var oppstått innen lyrikken, bouts-rimés, der man diktet på rappen etter angitte enderim.
Etter at han tidvis hadde tapt kardinal Richelieus gunst dro han i eksil. Da engasjerte mange medlemmer av akademiet seg for hans hjemkomst og fornyede nærvær i akademiet, og frem til Richelieus død i 1642 kunne han spille en betydelig rolle der. Men den tapte han imidlertid igjen under førsteminister Jules Mazarins tid, til de grader at det i 1657 til og med dukket opp en pamflett som gikk til angrep på ham. Den var forfattet av Antoine Baudeau de Somaize. privatsekretæren til Maria Mancini, en av kong Ludvig XIVs metresser og nise av kardinal Mazarin.
Han har skrevet flere skuespill, hvorav kan nevnes La belle plaideuse (1655), som skal ha inspirert Molière til L'avare.[5]
Under sine siste år viet han seg i utstrakt grad til sine prestelige plikter.
Verker
Skuespill
Pyrandre et Lisimène ou l’Heureuse tromperie, tragikomedie, 1633
Les Rivaux amis, 1639
Les Deux Alcandres, 1640
La Belle Palène, 1642
Le Couronnement de Darie, 1642
La Vraie Didon ou Didon la chaste, tragedie, 1643
La Jalouse d’elle-même, 1650
Les Trois Orontes, 1652
La Folle gageure ou les divertissements de la comtesse de Pembroc, 1653, adapsjon av Lope de Vega
Cassandre, comtesse de Barcelone, tragikomedie, 1653
L’Inconnue, 1655
L’Amant ridicule, 1655
Les Généreux ennemis, 1655
La Belle plaideuse, 1655
La Belle invisible ou les Constances éprouvées, 1656
Les Apparences trompeuses, 1656
Les Coups d’Amour et de Fortune, 1656
Théodore, reine de Hongrie, 1658
Diktsamlinger og andre arbeider
Poésies publiées dans le Recueil des plus beaux vers de Malherbe, Racan, etc., 1626
Lettres publiées dans le Recueil de Faret, 1627
Paraphrases sur les sept psaumes de la Pénitence, en vers, 1627
Histoire indienne d’Anxandre et d’Orasie, 1629
Nouvelles héroïques et amoureuses, 1657
Epîtres en vers et autres œuvres poétiques, 1659
Referanser
^abcdeAutorités BnF, BNF-ID 12110265z, besøkt 31. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Francois Le Metel seigneur de Boisrobert, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francois-Le-Metel-seigneur-de-Boisrobert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
