Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
Brennende fyrstikk
Fyrstikk er en liten pinne av tre eller kartong med tennsats av et brennbar kjemikalium i den ene enden som brukes til å lage ild. Sikkerhetsfyrstikker er friksjonsfyrstikker som antennes ved å stryke tennsatsen mot riveflaten på en fyrstikkeske. I Storbritannia og USA brukes fortsatt brannfarlige fyrstikker som kan tennes ved å ripe dem mot enhver flate. Det samme gjelder voksfyrstikker i blant annet latinske land. Fyrstikkfabrikasjon utviklet seg til en stor industri fra 1850-tallet.
Historie
Friksjonsfyrstikker som antenner.En samling gamle fyrstikkesker utstilt i Tändsticksmuseet i Jönköping i Sverige.Raufoss Fyrstikk- og Patronfabrikk på Raufoss på Toten ble opprettet som fyrstikkfabrikk (Rødfos Tændstikfabrik) i 1873, deretter nedbrent og gjenreist som patronfabrikk. På det meste hadde Norge 19 fyrstikkfabrikker.
Den første moderne fyrstikken ble laget i 1805 av K. Chancel, som var assistent til professor L. J. Thénard i Paris. Fyrstikkhodet var laget av en blanding av natriumklorat, svovel, sukker og gummi. En satte fyr på dem ved å dyppe dem i en liten asbestflaske fylt med svovelsyre. Ettersom fyrstikkene var dyre og farlige å bruke, ble de aldri mye brukt.
Det var den engelske kjemikeren John Walker som lagde de første fyrstikkene som ble tent ved friksjon i 1827. Arbeidet hans bygde på det Robert Boyle hadde gjort med svovel og fosfor. Walker oppdaget at en blanding av antimonsulfid, natriumklorat, gummi og stive, kunne ta fyr om en slo det mot en ru overflate. Kjemikeren kalte oppfinnelsen sin congreves, men Samuel Jones tok senere patent på denne og solgte fyrstikkene som Lucifers.
De første fyrstikkene hadde en ustø flamme som var svært sterk i begynnelsen og gav fra seg en vond lukt. Likevel ble de mye brukt, og førte til en tydelig vekst i tallet på røykere. Hvit fosfor ble innført i 1831 for å redusere lukten, men viste seg å føre til farlige knokkelmisdanninger hos fyrstikkarbeiderene, og ble forbudt.
Trygge fyrstikker
Et tiår senere, i 1844, kom svensken Gustaf Erik Pasch på å skille de brennbare ingrediensene, slik at noe satt i fyrstikkhodet og noe på en egen tennoverflate. Johan Edvard Lundström forbedret oppfinnelsen ti år senere. Fyrstikken inneholdt nå antimon(III)sulfid og natriumklorat, mens tennoverflaten hadde knust glass og rød fosfor. Varme fra friksjonen når en dro fyrstikken over tennoverflaten gjør den røde fosforen om til hvit; denne tar så fyr, som raskt går over til å brenne treet i fyrstikken.
Særskilte fyrstikkesker med fyrstikker inni og en egen tennoverflate på siden ble først laget rundt 1890 av amerikaneren Joshua Pusey.
Fyrstikker i kulturen
Selv om moderne fyrtøy som lighter er funnet opp, bruker en fortsatt fyrstikker, særlig til å tenne bål eller levende lys.
Det lille mirakelet det er å lage ny ild har gjort fyrstikken til et slags symbol på liv, men det at ilden er så kortlivet gjør den mindre egnet til å stå for håp og ettertanke på samme måte som levende lys. Fyrstikkene i eventyret «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen gir dermed bare svært kortvarig lindring.
