Georg Sverdrup (1770–1850) var en norsk professor, universitetsbibliotekar og politiker. Han var et fremtredende medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll.
Han ble født på Lauga i Nærøy. Foreldrene var proprietær Peter Jacob Sverdrup (1728–1795) og Hilleborg Margrethe Schultz (1742–1829). Han ble døpt Jørgen, men brukte selv navnet Georg.[6]
Han var gift med Petronelle Marie Treschow (1781–1849), datter av høyesterettsdommer Michael Treschow.[7]
I 1799 ble han overlærer ved Katedralskolen i Oslo, og i 1803 ble han overlærer i København. Han ble professor i gresk ved Københavns universitet fra 1805, og ved det nyopprettede Universitetet i Oslo fra 1813, og professor i filosofi1831–41. Etter at han flyttet til Norge publiserte han ikke noen vitenskapelig arbeider av betydning.[7] Ved universitetet var han tilhenger av klassisk dannelse for eliten og med vekt på latin og gresk også i lavere skoleslag. Blant annet på grunn av dette synet var han ofte i strid med Niels Treschow.[8]
I perioden 1813 - 1815 bodde Sverdrup og hans kone Petronelle (født Treschow) i en leilighet i Toldbodgaten 28, hos skreddermester Schouw[9], før familien i 1815 fikk leie hele 1. etasje i Dronningens gate 11 (i dag lokalene til Fortidsminneforeningen).[10] Under bombingen av København i 1807 tjenestegjorde han som kaptein i "livjægerne".[7]
Sverdrup var ansvarlig for stiftelsen av det første norske universitetsbiblioteket. Universitetet i Oslo ble opprettet i 1811, men på grunn av Napoleonskrigene kunne han ikke motta de 50 000 bøkene, som da befant seg i København, tiltenkt det norske universitetsbiblioteket. Det tok ennå et år før regjeringen skaffet tilstrekkelige lokaler til samlingen, og biblioteket stod ferdig først i 1828, med totalt 90 000 bind. Sverdrup var universitetsbibliotekar fra 1813 til 1845. Stortinget bevilget ham full lønn i pensjon.[7]
Sverdrup bodde på byløkken Frydenlund i Aker og døde der i 1850.[11]
Hans nevøer, sønner av broren Jakob, Johan Sverdrup og Harald Ulrik Sverdrup (1813–1891) var også politikere. Georgs søster, Elisabeth Sverdrup (1173-1865) var huslærer for sine nevøer Johan og Harald Ulrik. Elisabeth Sverdrup var selvlært innenfor flere akademiske fag og lærte seg dessuten tysk i København, og hun var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer.[12]Hilde Diesen mener det særlig var fra "tante Lise" at Johan Sverdrup fikk sine radikale ideer.[13]
Sverdrup deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar1814, hvor han gjennom overbevisende argumentasjon sikret at Christian Frederik ikke tok norsk kongetittel etter arveretten, men i stedet besluttet å gjennomføre valg til det som i april ble Eidsvollsforsamlingen. Noen dager før stormannsmøtet på Eidsvoll inviterte Christian Magnus Falsen noen likesinnede til sin gård Vollebek (i Ås) og i løpet av et to dagers opphold der redegjorde Falsen for sitt utkast til konstitution for Norge. Til stede på Vollebek var (ifølge L. Daa) blant annet Sverdrup og lektor Johan Gunder Adler.[14]Jacob Aall siterer Sverdrup i sine erindringer og ifølge denne var Peder Anker, professor Ludvig Stoud Platou, og Johan Gunder Adler i tillegg til Sverdrup selv til stede på Vollebek hos Falsen.[15] Han representerte Christiania ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og var en ledende person i selvstendighetspartiet. Han var medlem av konstitusjonskomiteen under forhandlingene og fungerte som Riksforsamlingens president 17. mai 1814. Han var 13. august 1814 tilstede ved forhandlingen i Moss.[7] Sverdrup ble valgt til stortingsrepresentant for periodene 1818–20 og 1824–26.
Sverdrup og Herman Wedel Jarlsberg hadde vært sentrale i å skape et eget norsk universitet, men sto på Eidsvoll i spissen for hver sin fløy. John Petter Collett skriver i universitetshistorien at denne splittelsen preget ettertiden: «Splittelsen skulle i mange år fremover sette sitt preg på det norske samfunn, og den skulle få avgjørende innvirkning på universitetet, like lenge som motstanderne fra Eidsvoll, Sverdrup og Wedel, var i live, ja også ut over deres levetid.»[16]
Sverdrup var en imponerende Skikkelse, der kunde tage den første Plads i store Øjeblikke. Men for Grundlovsarbejdets Enkeltheder havde han mindre Interesse og lagde sig ikke synderlig op i disse. Han var den norske Fædrelandsven, tillige ved stærke Baand knyttet til Danmark, og kunde ikke være blind for at den Politik, der havde hans Støtte, tog Sigte paa en fremtidig Gjenforening med dette Land
^Daa, Ludvig Kr. (1860): K. Magnus Falsen. Et bidrag til Norges konstitutions historie. Særtrykk av Videnskabs-Selskabets Forh. i Christiania. Christiania: I Kommission hos Feilberg & Landmark.
^Aall, Jacob (1844): Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800-1815. Bind nr 2. Christiania: Cappelen
^Sitert av Andreas Skartveit, Dag og Tid, 6. juli 2012, s.18.
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, slekt, underskrift, bilde og beskrivelse av hans segl på Grunnloven 17. mai 1814
Diesen, Hilde: Revolusjonens datter - jakten på Eisabeth Sverdrups historie. Oslo: Cappelen Damm A/S, 2016.
Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014
