George Mundelein var sønn av Francis og Mary (født Goetz) Mundelein.[5] Han hadde to søstre, Margaret og Anna. Faren var av tysk opphav, moren av irsk.[6] Hans bestefar hadde kjempet i den amerikanske borgerkrig.[7]
Han ble ferdig med sin presteutdannelse så raskt at det ennå var to år igjen til han kom opp i minstealder for prestevielse, og ble derfor sendt til Propagandakollegiet i Roma.
Etter å ha kommet tilbake til USA gjorde han sjelesørgerisk arbeid i bispedømmet Brooklyn, og var også sekretær til biskop McDonnell der frem til 1897. Fra 1897 til 1909 var han kansellist for samme bispedømme.[5]
Den 9. desember 1915 ble Mundelein utnevnt til erkebiskop i Chicago, og ble innført i embedet den påfølgende 9. februar. Nesten umiddelbart etter ble han utsatt for et forsøkt massemord.
Under en stor middag ved University Club of Chicago den 12. februar 1916 hadde den anarkistiske kokken Jean Crones blandet arsenikk i suppen i et forsøk på å forgifte Mundelein og over hundre andre gjester, blant dem Illinois' guvernør Edward F. Dunne. Suppen ble imidlertid vannet ut da det ankom om lag femti ekstra gjester. Ingen av gjestene døde, idet en oppkastutløsende mikstur raskt ble forberedt av en lege, J.B. Murphy, som til tross for at han selv var mildt forgiftet fikk administrert den til de øvrige gjestene. (Mange kastet opp, men led ikke desto mindre store smerter.)[10][11] Kardinal Mundelein hadde bare så vidt smakt på suppen.[12] Avisene gav hendelsen betegnelsen «The Mundelein poison soup plot.»
Jean Crones ble da antatt å ha vært en tysk agent, men det viste seg at han var en italiensk anarkist ved navn Nestor Dondoglio, og medlem av den anarkistiske galleanistkretsen som også omfattet Sacco og Vanzetti. Dondoglio kom seg unna og ble en jaget mann. Han ble aldri funnet.[13] Han døde en naturlig død i Connecticut i 1932 der han hadde funnet tilflukt hos venner.[14]
Byen var svært preget av innvandring, og Mundelein styrket ikke bare kirkens generelle sjelesorg med nye menigheter og skoler, men også særskilt for innvandrergruppene. Erkebispedømmet utvidet vesentlig sitt karitative arbeide under depresjonen. Det ble etablert et nettverk som dekket hele byen av St. Vincent de Paul-selskaper.
Kardinal Mundelein nøt i høy grad president Roosevelts tillit.[15][16] Han ble verdenskjent i 1937 i en oppsiktsvekkende tale for sitt presteskap på et presteseminar i Chicago rettet mot det han kalte det nasjonalsosialistiskenyhedenskap. Umiddelbart ble det imidlertid hans ad hominem-angrep på Adolf Hitler i samme tale, som også angrep Goebbels og Göring, og som ble viden spredt i den amerikanske presse, og til og med førte til tyske diplomatiske protester:
«an Austrian paperhanger, and, I am assured, an inept one at that.»[17]
Samtiden og ettertiden festet seg mest med paperhanger-utsagnet, som var det sterkeste utfallet, men det svakest fundamenterte i talen (og forsåvidt feilaktige - Hitlers tidligere beskjeftigelse var som maler, ikke som tapetserer.) Dets seiersgang i amerikansk populærkultur skulle vedvare, som i musicalen The Producers der den latterliggjorte Hitlerskikkelsen synger: «I was just a paper hanger, no one more obscurer».[18]
Kardinalen gikk også åpent til kamp mot Charles Coughlin,[19] en katolsk prest i Detroit som gjennom radioprogrammer spredte angrep på blant annet bankene og på jødene, inntil han ble utestengt fra eteren i 1939.
Kardinal Mundelein deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII. Han døde uventet mens han sov noen måneder senere i 1939, måtte byens myndigheter raskt asfaltere State Street som var gravet opp for bygging av Chicagos undergrunnsbane. Over en million mennesker besøkte katedralen og ga sin kondolanse.
^The fight is to take the children away from us. If we show no interest in this matter now, if we shrug our shoulders and mutter, 'Maybe there is some truth in it, or maybe it is not our fight;' if we don't back up our Holy Father when we have a chance, well when our turn comes we, too, will be fighting alone. . . . Perhaps you will ask how it is that a nation of sixty million people, intelligent people, will submit in fear to an alien, an Austrian paperhanger, and a poor one at that I am told, and a few associates like Goebbels and Göring who dictate every move of the people's lives... ("Mundelein rips into Hitler for Church attacks," Chicago Tribune, 5/19/1937, pg. 7)
Edward R. Kantowicz: Corporation sole. Cardinal Mundelein and Chicago Catholicism. University Press, Notre Dame (Illinois) 1983, ISBN 0-268-00738-1.
Paul R. Martin: The fist Cardinal of the West. The story of the church in the Archdiocese of Chicago under the administration of his Eminence George Cardinal Mundelein, third Archbishop of Chicago and first Cardinal of the West. The New World Publ., Chicago 1934.
Otmar Allendorf: George W. Mundelein (1872–1939): Kardinalerzbischof von Chicago. In: Auf nach Amerika! Zur Amerika-Auswanderung aus dem Paderborner Land. Band 1. Stadt Paderborn. Bonifatius, Paderborn 1994, ISBN 3-87088-841-5, S. 107–115.
