Getto (bokmål) eller ghetto (riksmål; fra italiensk, etter bydelen Ghetto i Venezia) er et begrep brukt om et område, oftest et kvartal eller en bydel, der en gruppe mennesker med flere likhetstrekk bor sammen, men som samtidig skiller seg ut i forhold til innbyggerne som bor utenfor gettoen.
Begrepet ble for første gang brukt på 1300-tallet om jødekvarterene i Venezia, der rike kjøpmenn og pengelånere holdt til, og «ikke-jøder» ble utestengt. Også andre steder i Europa under senmiddelalderen ble det opprettet jødegetteoer, under tvang eller frivillig. Det fantes kjente gettoer i blant annet Roma og Praha. I mange byer ble jødene stengt inne i gettoene om natten. I 1515 besluttet republikken Venezia å sperre de lokale jødene inne bak murene i et tidligere kanonstøperi kjent som ghetto nuovo (= det nye støperiet), bevoktet av ti vaktmenn.[1] Ettersom jøder ble forbudt å kjøpe jord utenfor gettoene kunne gettoene bli svært overbefolkede, og selv om Venezia-gettoen hadde vært preget av rikdom, var mange andre gettoer fattige.
I Roma holdt de fleste av middelalderens jøder til i Rua Judæorum (= Juda-gaten) i Trastevere, der de også hadde synagoger og en gravplass. Markedsplassen deres lå på De fire hoders bro over til Tiber-øyen. Men i 1555 ble Paul IVpave, og sendte etter to måneder ut sitt skriv Cum nimis absurdum, som bestemte at jøder skulle bo atskilt fra kristne. Mer enn én synagoge fikk de ikke ha, resten måtte rives. Hver jødisk mann måtte gå med gul lue, jødinnene med gule hodebånd. Gettoen deres ble plassert i det malaria-befengte området ved Tiberen. Bare to yrker var tillatt for dem: Pengeutlåning og salg av brukte klær.[2]
I gettomuren var det først to porter, etterhvert utvidet til åtte, som alle var stengt om natten. Portvokterne måtte jødene selv betale for. De måtte selge husene sine og betale høy leie for leilighetene i gettoen. Til sist gjorde jødene opprør, og pave Klemens XIII tillot fra 1604 at leilighetene fikk fast pris, og kunne omsettes av de som bodde i dem. Muren ble revet i 1885.[2]
Enkelte land som Storbritannia hadde ikke gettoer, og oppmuntret jøder til å slå seg ned der. Andre land opphevet påbudet som følge av spredningen av likhetstankene fra den franske revolusjon. I den katolske kirken var det Pave Pius IX som opphevet påbudet om gettoer.
I USA oppstod det gettoer av nyankomne innvandrere som ønsket å bo blant sine egne, og lavest mulige boligkostnader. Som regel gikk disse gettoene i oppløsning etter hvert som innbyggerne ble integrert.
I perioden 1920-70 var deler av 8th Avenue i Brooklyn kjent som Lapskaus Boulevard på folkemunne, siden det bodde så mange nordmenn der. I dag er kinesere i flertall, og 8th Avenue omdøpt til «Little Hong Kong».[5] Slike Chinatowns er kinesiske bydeler som har vokst frem over hele verden.[6] I Roma finnes en kinesisk bydel like bak Stazione Termini, på Esquilinhøyden.[7] Disse er ikke tvungne bosetninger, som de jødiske gettoene var.
I dag brukes ordet «getto» både på norsk og andre språk om et sted der en viss type mennesker samler seg, slik som «studentgettoer» i studentbyer eller andre steder der studenter samler seg; «turistgettoer» i sterkt turistifiserte områder; og «rikmannsghettoer».[9] På dansk finnes f.eks. «eliteghetto»;[10] på engelsk rich man's ghetto[11] og affluence ghetto.
_-_Siena_-_Ghetto.jpg)