Grenada ble uavhengig fra Storbritannia i 1974. I 1983 ble landet invadert av USA. I september 2004 ble Grenada rammet av den kraftige orkanen Ivan, som drepte 39 personer og gjorde flere tusen hjemløse. I løpet av juli 2005 kom orkanen Emily og gjorde enda mer skade.
Grenada har av og til blitt kalt «Krydderøya» på grunn av den store mengden krydder som blir dyrket her. Dette kommer også fram i flagget hvor symbolet på venstre side skal forestille en muskatplante. Muskat er et av de viktigste jordbruksproduktene på øya. Grenada var den syvende største produsenten av muskat i 2019.[2]
Karibindianerne kalte øya Camerhogne, Camáogne eller Camàhogne.[4][5] Betydningen av karibenes navn på øya er ukjent. Da Kristoffer Columbus kom til øya i 1498 kalte han den Concepción, etter festdagen for den ubesmittede unnfangelse (spansk: Inmaculada Concepción). Mayo (Maxo) var et annet navn spanjolene benyttet de to første tiårene av 1500-tallet, men det ble ikke stående.[5] Spanske sjøfolk foretrakk navnet Granada, som ble innarbeidet fra 1520-årene. Etter at franskmennene erobret øya i 1649, ble navneformen endret til Grenade. Britene endret så igjen formen til Grenada.[4][5]
Grenada har gitt navn til Grenadinene,[5] rekken av mindre øyene nordover til Saint Vincent. Spanjolene kalte småøyene diminutivt Los Granadillos, som ble til fransk og engelsk Grenadines. Blant folket på Grenadinene omtales hovedøya Grenada også som the mainland.[5]
De sørligste øyene i Grenadinene, med Carriacou, Petite Martinique, Ronde og omkring tretti småøyer,[7] tilhører Grenada og kalles Grenada Grenadinene (engelsk: Grenada Grenadines). De øvrige øyene i Grenadinene tilhører nabostaten St. Vincent og Grenadinene i nord. De grenadiske Grenadinene er tørre med 89–104 mm nedbør om året og ferskvannforsyning er et problem.[7] Øyene er delvis avskoget som følge av beite og hogst.[7] Den fortsatt aktive undersjøiske vulkanenKick 'em Jenny ligger nord for hovedøya og vest for Ronde.
Grenadadue finnes kun på Grenada. Med en populasjon på omkring 130 individer regnet Verdens naturvernunion i 2013 arten som kritisk truet.[8]
Demografi
Folketellingen i 2011 viste et innbyggertall på 106 667.[9]
Befolkningsutvikling
År
Bef.
±%
1871
37 684
—
1881
42 403
+12,5%
1891
53 209
+25,5%
1901
63 438
+19,2%
1911
66 750
+5,2%
1921
66 302
−0,7%
1946
72 387
+9,2%
1960
88 677
+22,5%
1970
92 775
+4,6%
1981
89 088
−4,0%
1991
85 123
−4,5%
2001
103 137
+21,2%
2011
106 667
+3,4%
Det har vært holdt folketellinger siden 1871, vanligvis med ti års mellomrom.[10] Det ble ikke holdt folketelling på 1930-tallet. Landet opplevde stor befolkningsvekst de siste tiårene av 1800-tallet, men veksten avtok de første tiårene av 1900-tallet og var negativ mellom 1911 og 1921. Mellom 1946 og 1960 var det igjen betydelig befolkningsvekst, med en økning på 22,5 %. Mellom 1970 og 1991, da landet opplevde politiske ustabilitet, gikk folketallet også ned. Fra 1970 til 1981 gikk folketallet tilbake med 4,14 %, fulgt av en tilbakegang på 4,51 % fra 1981 til 1991. Deretter vokste folkemengden med 21,16 % fra 1991 til 2001.[10]
Ved folketellingen i 2011 rapporterte 82,4 % av befolkningen at de var av afrikansk avstamning. 13,3 % rapporterte blandet bakgrunn og 2,2 % indisk avstamning. 0,2 % oppgav å tilhøre urfolket.[11] Ved folketellingen i 2001 var 89,4 % av afrikansk avstamning, 8,2 % hadde blandet bakgrunn og 1,6 % hadde indisk bakgrunn, mens urfolk utgjorde 0,12 % av folketallet.[12]
Språk
Engelsk er standardspråk. Befolkningen taler kreolsk, der engelskbasert kreolsk er vidt utbredt, mens franskbasert kreolsk har begrenset utbredelse.[13]
Andre kirke- og trossamfunn var også representert. 3,2 % oppga å være baptister, 2,4 % tilhørte Church of God, 1,9 % var evangelikanere og 1,6 % metodister. 1,2 % tilhørte rastafari og 1,2 % Jehovas vitner. 5,7 % rapporterte ingen religion, mens 1,3 % ikke oppga religiøs tilhørighet ved folketellingen i 2011.[14]
Historie
Før europeerne ankom, drev karibindianerne bort arawakindianerne og bosatte seg på Grenada. Columbus kom til Grenada i 1498 på sin tredje reise til den nye verden.
Delvis på grunn av karibene forble Grenada ukolonisert mer enn 100 år etter sin oppdagelse. Tidlig engelsk innsats for å innta øya mislyktes. I 1650 kjøpte et fransk kompani grunnlagt av kardinal Richelieu øya fra England og etablerte et lite nybyggersamfunn. Etter flere kamper med karibene hentet franskmennene forsterkninger fra Martinique og beseiret dem.
Grenada var en britiskkoloni fram til 1974, da landet ble selvstendig. I 1979 grep New Jewel Movement makten i et statskupp og Maurice Bishop ble statsminister i spissen for People's Revolutionary Government. Etter intern strid tok et militærråd makten den 19. oktober 1983. Kuppmakerne henrettet statsminister Bishop. Seks dager senere ble øya invadert av USA og seks andre vestindiske land. De militære lederne ble hurtig tatt til fange. Det ble holdt frie valg året etter.
Monarkens rolle er seremoniell. Alle monarkens oppgaver utføres i egenskap av Grenadas monark.[18] Ved et besøk i 1985 åpnet dronning Elizabeth II parlamentet[19] og leste trontalen.[20]
Generalguvernøren utnevnes av monarken etter råd fra statsministeren, som også har makt til å tilrå avsettelsen av en generalguvernør om denne ikke har statsministerens tillit.[21]
Regjering
Regjeringen utgår fra flertallet i parlamentet. Etter valg gir generalguvernøren regjeringsoppdraget til lederen for det største partiet i underhuset.
Regjeringen ledes av statsministeren. Regjeringsmedlemmene utpekes av statsministeren.[17]
Parlamentet har to kamre, der underhuset har mer makt enn overhuset.[15]
UnderhusetRepresentantenes hus velges ved allmenne valg for perioder på fem år. Statsministeren kan skrive ut nyvalg når vedkommende måtte ønske.[22] Det er universell stemmerett. Underhuset har 15 medlemmer.[17] Underhusets president (speaker) kan velges blant husets medlemmer eller utenfra. Dersom det sistnevnte skjer, får underhuset 16 medlemmer og det er tradisjon for at dette skjer.[15]Valgordningen er flertallsvalg i enmannskretser.[23]
Overhuset, Senatet, består av 13 oppnevnte medlemmer. Senatorene oppnevnes av generalguvernøren etter samråd med statsministeren og opposisjonslederen. Regjeringen oppnevner ti senatorer, opposisjonen tre.[15] Valgperioden er fem år.[17]
Etter at flerpartidemokrati ble gjenopprettet etter invasjonen i 1983, konkurrerte fem til sju partier ved valgene.[24] Fra slutten av 1990-årene har to partier har vært dominerende, New National Party (NNP) og National Democratic Congress (NDC).
I 1999 fikk NNP under ledelse av Keith Mitchell 62 % av stemmene og vant alle setene i underhuset.[17] NNP beholdt regjeringsmakten til 2008 da NDC med partileder Tillman Thomas vant 51 % av stemmene og 11 av 15 seter, mot 48 % og fire seter for NNP. I 2013 vendte NNP og Mitchell tilbake til regjeringsmakten etter et valg der NNP fikk 59 % av stemmene og vant alle de 15 setene i underhuset. NDC fikk 41 % av stemmene, men ingen representanter.[17]
Grenada er en enhetsstat uten kommunalt selvstyre,[25] bortsett fra Carriacou og Petite Martinique, som grunnloven bestemmer skal ha kommunalt selvstyre.[26]
Hovedøya er inndelt i sju distrikter (parishes). I tillegg kommer Carriacou og Petite Martinique, som av og til regnes som et sjuende parish.[27] Carriacou og Petite Martinique omtales også som dependency.
Grenada har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.[29]
Forsvar
Grenada har ikke egne militære styrker. Royal Grenada Police Force har en egen Special Service Unit og det finnes en kystvakt underlagt politiet. I tilfelle krig eller unntakstilstand erklært av myndighetene, kan landets politistyrke benyttes som forsvarsstyrke.[30]
Elektrisitetsforsyningen ivaretas av selskapet Grenada Electricty Ltd (GRENLAC), som har monopol. Selskapet er privateid, men regjeringen har en eierandel på 10 %.[36]
Vannforsyning
Det er innlagt vann i de fleste husholdninger, men enkelte steder benyttes felles tappekraner og to landsbyer er ikke knyttet til vannledningsnettet og må benytte kildevann eller vann fra tankbiler. National Water and Sewerage Authority er en statlig virksomhet som har ansvar for vannforsyning.[36]
Telefonnettet ekspanderte først på 1960-tallet. I 1969 ble Grenada Telephone Company grunnlagt med 2368 abonnenter. I 1982 ble Grenada Telecommunications overtatt av staten. Det ble privatisert i 1989 og telefonsystemet ble samtidig modernisert. Orkanen Janet ødela i 1955 telefonnettet.[37]
Telekommunikasjonssektoren ble liberalisert i 2000. Etter dette er Digicel, Cable and Wireless (LIME), Southern Caribbean Fiber og Columbus Communications (FLOW) de viktigste selskapene i sektoren.[36]
Det er lang tradisjon for religiøse skoler og disse eksisterer sammen med det offentlige skoleverket. Utdanningsloven fra 2004 gjør skolegang obligatorisk for barn mellom 5 og 16 år. Grunnskolen er delt i to, den første fra 5 til 11 år, det andre fra 11 til 16. Utdanningen i andre del er differensiert i akademisk og yrkesfaglige skoler der elevene fordeles på bakgrunn av resultater i avgangseksamen fra barneskolen. Etter grunnskolen følger videregående skole, som ikke er obligatorisk.[38]
Urbanitet
Hovedstaden St. George's hadde i 2011 en befolkning på 3 133 innbyggere. Saint George Parish, som omgir hovedstaden, hadde ytterligere 35 118 innbyggere.[9]
Landet har ingen dagsaviser. Grenada Informer, The Grenada Times og The Grenadian Voice og GULPs partiavis The Grenada Guardian kommer ut ukentlig.[39]
Radio- og fjernsynssendinger kringkastes av Grenada Broadcasting Network, som er et statlig-privat selskap. Det private selskapet Meaningful Television sender fjernsynsprogrammer. I tillegg finnes en rekke private radiostasjoner.[39]
Kultur
Syltetøy med muskat og andre krydder
Mat og drikke
Nasjonalretten kalles oil down, en gryterett som består av saltkjøtt, kylling, deigboller og brødfrukt med callaloo av skudd og andre grønnsaker kokt i kokosmelk med urter og krydder.[40]
En annen rett, cou-cou, tilberedes av maismel, eventuelt jams eller brødfrukt i stedet, sammen med kokosolje og krydder. Den spises til callaloo og fisk. Ferdig cou-cou kan også friteres.[41]
Kirani James vant i 2011 Grenadas første olympisk gullmedalje
Det er spilt cricket siden midten av 1800-tallet.[42] Sammen med fotball er dette de mest populære lagidrettene. Grenada Cricket Club ble grunnlagt i 1890. Andre klubber er St. Mark's Royal Cricket Club og Wanderers Cricket Club. Det spilles kamper mellom grenadiske lag, men også mot besøkende, særlig lag fra Trinidad og Tobago og St. Vincent og Grenadinene.[42] Internasjonalt stiller Grenada sammen med andre karibiske land i et vestindisk felleslag.
Fotball kom til Grenada senere enn cricket, men på 1890-tallet fantes det klubber i flere av prestegjeldene.[43]Grenada Football Association ble grunnlagt i 1924. Blant de lengst etablerte klubbene er Hurricanes, Queen's Park Rangers, GBSS, Carenage United og Honved. Det spilles i tre divisjoner.[43] Grenada har et herrelandslag, så vel som et kvinnelandslag i fotball.
^Room, Adrian: Placenames of the World: Origins and Meanings of the Names for 6,600 Countries, Cities, Territories, Natural Features and Historic Sites, 2. utgave, Jefferson, North Carolina/London: McFarland & Company, 2013, s. 151.
^abcEverett-Heath, John: «Grenada», Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press, 2005, s. 191.
^abcdeMartin, John Angus: «Grenada (names)», i A–Z of Grenada Heritage, Oxford: Macmillan Caribbean, 2007, s. 101.
^«St. Catherine», Global Volcanism Program, Smithsonian Institution. Lest 23. juli 2014.
^abcMartin, John Angus: «Grenada Grenadines», i A–Z of Grenada Heritage, Oxford: Macmillan Caribbean, 2007, s. 103–104.
^«Grenada», i M. Paul Lewis, Gary F. Simons og Charles D. Fennig (red.): Ethnologue: Languages of the World, 7. utgave, Dallas, Texas: SIL International, 2014.
^Jf. grunnlovens § 107: «There shall be a Council for Carriacou and Petit Martinique, which shall be the principal organ of local government in those islands.» Grenada Constitution of 1973, Georgetown University Political Database of the Americas.
^Dent, David W. og Larman C. Wilson: Historical Dictionary of Inter-American Organizations, 2. utgave, Lanham/Toronto/Plymouth: Scarecrow Press, 2014, s. 270.
^abMartin, John Angus: «Telecommunications», i A–Z of Grenada Heritage, Oxford: Macmillan Caribbean, 2007, s. 245.
^Brock, Colin, Cherill Howard og Gabrielle Mason: «Grenada: An Overview», i Emel Thomas (red.): Education in the Commonwealth Caribbean and Netherlands Antilles, London/New York: Bloomsbury, 2014, s. 191ff.
