Gunnar Gunnarsson (født 18. mai1889 på Valþjófsstaður i Fljótsdalur, død 21. november1975 i Reykjavík) var en islandsk forfatter som hovedsakelig skrev på dansk. Gunnar flyttet til Danmark i 1907, men vendte tilbake til Island i 1939. Han regnes som en av Islands store epikere[1] som skrev på dansk i den perioden han bodde i Danmark og på islandsk på Island. Senere oversatte han selv mange av sine bøker på dansk til islandsk.[1] Han er oversatt til flere språk.[1]
Bakgrunn
Gunnar ble født på prestegården Valþjófsstaður i Fljótsdalur, øst på Island, hvor foreldrene var ansatte. I 1896 flyttet familien til Vopnafjörður, hvor moren døde av lungebetennelse 18. november 1897. Morens død gikk tungt inn på ham, og preget hans senere liv og virke.
Han fikk en begrenset skolegang i sin barndom, hovedsakelig noen uker om vinteren av en omreisende lærer, og gikk et år på barneskole i Vopnafjörður. I tillegg fikk han noe hjelp av den lokale presten. I tillegg leste han mye på egen hånd, både islandsk og skandinavisk litteratur, og de kjente klassikerne.
Fattigdom gjorde at han ikke fikk mulighet til videre utdannelse, men han lyktes å komme inn på folkehøyskolen i Askov på Jylland hvor han gikk i årene 1907-1909. Han fikk her mer kjennskap til verdenslitteraturen, og bestemte seg selv for å bli forfatter, og hadde fram til dette gitt ut to diktsamlinger. Han valgte å skrive på dansk, da islandsk var så lite utbredt språk.
De første årene som ung forfatter levde han i stor fattigdom i Århus og København, og levde av små honorarer han fikk for dikt, noveller og artikler i tidsskrifter og blader.
Våren 1912 fikk han kontrakt med Gyldendal, og skrev i løpet av et par måneder første bind i fire-bindsserien Borgslæktens historie, noe som ble han litterære gjennombrudd. Denne ble også filmatisert av Nordisk Film og tatt opp på Island i 1919.
I 1926 kjøpte han den første av flere eiendommer på Island. Da naboeiendommen til hans fødested var på salg i 1938, kjøpte han denne. Han engasjerte den tyske arkitekten Fritz Höger som tegnet et nytt bolighus i stein, som ble oppført det følgende året. Gunnarsson og ektefellen flyttet dit i 1939, men måtte av blant annet på grunn av ektefellens sviktende helse flytte til Reykjavik i 1948, hvor de bodde resten av livet. Eiendommen ble donert til den islandske stat, og huser i dag Gunnar Gunnarsson institutt og dikterboliger.
Familie
Kontrakten med Gyldendal og den etterfølgende suksessen gjorde at han så seg i stand til å gifte seg med Franzisca Antonia Josephine Jørgensen fra Fredericia. De giftet seg 20. august 1912. De fikk sønnene Gunnar (født 28. mai 1914) som senere ble kunstmaler) og Úlfur (født 12. november 1919), som senere ble lege.
Gunnar fikk også sønnen Grímur med den danske kvinnen Ruth Lange i 1929, og denne sønnen ble senere en velkjent journalist og redaktør i Danmark.
Forfatterskap
Etter utbruddet av første verdenskrig endret Gunnars forfatterskap karakter, fra de opprinnelige nyromantiske diktene og den populære og folkelige Borgslæktens historie, til romanen Livets strand som kom ut i 1915. Denne avspeiler et knust verdensbilde og eksistenskrise.
Da han i 1919 fikk et forfatterstipend, brukte han dette til å oppholde seg i Italia, hvor han skrev Salige er de enfoldige, som blir betraktet som et av hans mesterverk. Deretter skrev han fem-bindsserien Kirken på bjerget som kom ut i årene 1923-1928, basert på sitt eget liv.
Han engasjerte seg i Islandsk selvstendighetssak og det nordiske samarbeidet, noe som blant annet kommer fram i verkene Det nordiske Rige (1927), Island. Land og folk I-II (1929) og Sagaøen (1935). han deltok også i en illustrert dansk utgivelse av islandske sagaer, og oversatte selv Grettissaga.
Gunnars dikteriske bidrag spenner over rundt 25 romaner, en rekke noveller, skuespill, og en lang rekke dikt, artikler og foredrag. I ettertid er særlig Advent og Salige er de enfoldige de mest kjente.
