Hærfugl (Upupa epops) er en art i hærfuglfamilien, som inngår i ordenen av hornfugler (Bucerotiformes). Familien består som kun én slekt (Upupa) med to nålevende arter; hærfugl og madagaskarhærfugl (U. marginata), som derfor er hverandres nærmeste slektninger. Som sådan er hærfuglfamilien nærmest beslektet med hornfuglfamilien (Bucerotidae) på den ene siden og kakelarfamilien (Phoeniculidae) på den andre.
Arten er livskraftig og man regner med en totalpopulasjon på omkring 5–10 millioner fugler. Mer enn 700 000 hekkende par finnes i Europa alene, hvorav cirka 600 000 har tilhold på Den iberiske halvøy.[6]
Etymologi
Hærfugl har i hovedsak sorte vinger og stjert med hvite bånd. Båndene varierer i mønster med underarten.
Foto: Martin Mecnarowski
Hodepryden er svært prominent og kan reises. Den gir hærfuglen en meget karakteristisk profil, enten den er reist eller lukket.
Foto: Tomas Figura, 2017
Det engelske og latinske navnet er laget ut fra lokketonen: Et hult, vidtrekkende, flerstavet rop. Det norske navnet henspiller på gammel overtro, som tolket opptreden av denne sjeldne gjesten i Nord-Europa, som et varsel om krig.
Beskrivelse
Hærfuglen er 19–32 cm lang og veier cirka 38–89 g (nominatformen veier 46–89 g). Arten har et meget karakteristisk utseende og ei fjærdrakt som i hovedsak er kamuflerende mot bakken i det habitatet arten er mest vanlig.
Hodet er relativt lite og utrustet med en svært prominent hodepryd, en fjærkam som kan reises opp og fremover, som hos kakaduer. Fjærkammen holdes for det meste nede, men fjærene er så lange at de gir fuglen en meget karakteristisk profil, med en slags «ekstra stjert i nakken». Hodet er videre utrustet med mørke, runde øyne og et langt, tynt og svakt nedoverbøyd nebb, som er tilpasset jakt på insekter og larver på bakkenivå. På kinnene og fra undernebbet og nedover halsen er fjærene rufsete. Vingene er avrundet og er sorte og hvite, med sorte og hvite bånd på innervingene. Det er for en stor del mønsteret i disse båndene som skiller underartene fra hverandre, samt noen mindre forskjeller i utfarging og størrelse. Stjerten er bred og sort med hvite bånd nær basen, men kremhvit på undersiden under flukt. Hodet nakken og første del av ryggen er blek sandfarget, med et skjær av rosa på underkroppen. Undergumpen er kritthvit. Nebbet er grått og lemmene mørkere grå og ganske korte. Kjønnene er ganske like, men hunnen er ørlite mindre og generelt noe dusere pigmentert. Ungfuglene er som hunnene, men fjærkammen og nebbet er mindre prominent og fargene dusere.[6]
Inndeling og utbredelse
Inndelingen av hærfugl følger HBW Alive og er i henhold til Krištín & Kirwan (2016).[6] Arten eksisterer i kraft av åtte underarter, men noen regner afrikahærfugl (U. e. africana) som en selvstendig art (basert på forskjeller i de hvite vingefjærene og noen andre mindre fargeforskjeller i fjærdrakten).[6]
U. e. saturata, Lönnberg, 1909, hekker i de sørlige sentrale Russland (øst for Jenisej) og østover til det østlige Sibir, Koreahalvøya, av og til Japan, og sørover til Sentral-Kina og Tibet; den nordlige populasjonen trekker
U. e. ceylonensis, Reichenbach, 1853, hekker på slettene i Pakistan og fra Nord-India sør til Sri Lanka
U. e. africana, Bechstein, 1811, afrikahærfugl, hekker i Den demokratiske republikken Kongo østover til Sentral-Kenya og sørover til Cape-halvøya i Sør-Afrika; også registrert i Sudan
I den nordlige utbredelse er arten trekkfugl, mens den lenger sør for det meste regnes som en delvis trekkfugl og av og til som standfugl, avhengig av utbredelsesområdet.[6] Nominatformen overvintrer i Afrika sør for Sahara, sørover til Kenya. Fugler som holder til i Nordvest-Afrika og på Kanariøyene, i Israel og på Den arabiske halvøy, er mer stedbundne enn nominatformen ellers er. Det gjelder også for fugler av underarten major som har tilhold i Egypt og Nord-Sudan.
Flukten er uforutsigbar og arten kan minne om en svær sommerfugl når den flyr. Den går på rundt på bakken som en stær.
Arten har en flat og forholdsvis mekanisk kallelyd, som også har gitt opphav til det engelske navnet på arten – Common Hoopoe. Den støter ut strofer med 2–4 noters serier av «hoo-poo» eller «hoo-poo-poo» og «uup-uup» eller «uup-uup-uup-uup», som den ofte repeterer med noen sekunders mellomrom. Det hevdes at lyden har en rekkevidde på 800 m. Kalleropene blir av og til assistert av noen hese hissende lyder, som kan komme i uregulære serier. I tillegg er det registrert at fuglene kan ha «huk»-lignende kallerop under flukt.[6]
Hærfuglen tilbringer mye tid på bakken, på jakt etter større insekter (sjelden større enn nebbets lengde) og larver på bakkenivå.[6] Denne dietten kan ha vært blant grunnene til at hærfuglen er listet opp som en «uren» fugl i det gamle testamente.
Arten er normalt en monogam, solitær (hekker parvis alene) og territorial hekkefugl, men det er kjent at enkelte hanner kan lure seg inn på en annens territorium og pare seg med hunnen.[6] Omkring 10 % av avkommet har derfor en annen far.[6] Hjemmeområdene utgjør normalt 20–70 hektar, men noen steder (som i Israel) kan redene ligge tettere (ned mot 70 m fra hverandre). Redet legges til et hult tre, i en vegg, en gammel bygning, ei klippe eller på andre egnede hule steder, fra nær bakkenivået og opp 40 m over dette. Arten kan bruke samme rede gjennom flere sesonger.[6]
Arten legger til ulike tider i sin utbredelse. Typisk 4–7 egg i tropiske og subtropiske områder og 5–8 egg i den palearktiske sone.[6] Et merkelig mutualistisk forhold mellom hærfugl og antibiotika-produserende bakterier har blitt foreslått som årsaken til at noen groper eggskallene ser ut til å gi fuglene økt hekkesuksess.[7] Det er hunnen som samler inn disse bakteriene og tilfører dem som et sekret.[7] Hærfugler er i stand til å sprute avføring på inntrengere, og redet er ofte illeluktende og fullt av avføring, som en del av forsvarverket mot rovdyr.
Referanser
^Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008).
Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
.jpg)
