Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Arbeiderforeningene på Ringerike var mange og blant de største og mektigste i landet. Foreningene i Norderhov og Hønefoss hadde mellom tre- og firehundre medlemmer hver. Knudsen, som kan sies å ha vært den første lederen av den lokale arbeiderbevegelsen på Ringerike, var selv i opposisjon til Marcus Thrane og protesterte mot ham på det første landsmøtet for bevegelsen. Han var uenig i Thranes synspunkt om at man måtte søke å unngå voldshandlinger. På det andre landsmøte, det såkalte lilletinget, var Knudsen igjen i venstreopposisjon og agiterte mot respekt for loven.
Marcus Thrane (1817–1890) sjøl var den som startet flest arbeiderbevegelser i landet. Knudsen kom til Hønefoss med borgerbrev som hattemaker fra Drammen, og fikk jobb hos hattemaker Lars Andresen, og den 21. juli1851 startet bråket. SorenskriverJørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingenChristian Fjeld i Madame Glatvedts gård på Norsida. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet i Christiania, og der hadde det blitt tatt opp en del radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle hattemaker Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.
En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til oppfordre folk om ikke å svikte han, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet han. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da ørvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjentPeter C. Aas, som var en av de som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmannRobshahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i Hønefossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.
Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under føttene hans, og dro derfor opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller, fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpna med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede under avhørene av formannen deres, Johan Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg.
Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han på nytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus festning den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.
Dommen
Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav flere kom fra Ringerike. Saken endte til slutt i Høyesterett, som avsa sin dom våren 1855. Opprinnelig ble Knudsen og Semmen dømt til henholdsvis 15 og ti års tukthus av kommisjonen, men begge fikk redusert straffene i Høyesterett. Knudsen fikk ni år og Semmen tre år. Marcus Thrane fikk til slutt fire års tukthus, og utvandret til USA etter soningen.
Det har blitt hevdet at Knudsen i sin dype fortvilelse over dommen tok rennefart og stanget hodet i en kakkelovn så han døde, men dette er ikke tilfelle.[trenger referanse] Knudsen døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel den 4. juli 1855, men av kolera[3]. Knudsen ble begravet på kolerakirkegården ved Tøyen i Oslo.
Andre ringerikinger som ble dømt var Anders Larsen Sundløkken (3,5 år), Anders Gulsplads (to år), Gulbrand Johnsrud (ett år), Elling Semmen (ett år), Ole Mælingen (ni måneder), Hans Olsen Holt (åtte måneder), pottemaker Nils Andersen (syv måneder), Anders Kristiansen Marigaard (30 dagers vann og brød), Fredrik Hvalseie (30 dagers vann og brød). I tillegg ble Ole Ingebrigsten Semmen, far til Johan Henrik Semmen, dømt til to års fengsel. Han var blind og hadde diktert fullmakten sønnen fikk til Lilletinget i 1851. Helge Tytodden, som kommisjonen opprinnelig dømte til syv års fengsel, druknet i en fløtningsulykke før saken hans kom opp i Høyesterett, slik at retten avviste saken hans. En rekke andre personer ble dessuten dømt til kortere fengselsstraffer.
