Hans Albert ble født den 8. februar 1921 i Köln og var sønn av en gammelfilolog og protestantisk religionslærer. Som barn interesserte han seg sterkt for historie, og leste i særdeleshet Oswald Spengler (Der Untergang des Abendlandes) og og krigsvitenskapelige verker, ettersom han gjerne ville bli offiser. Etter sin Abitur meldte han i 1939 aom frivillig til Wehrmacht og kom til å begynne med til Reichsarbeitsdienst, der han etterhvert ble med på å arbeide på Westwall langs den tyske vestgrense Så ble han artillerisoldat, først i reserven og deretter til kampinnsats i Frankrike og i Hellas.
Hans Albert begynte etter amerikansk krigsfangenskap til 1946 å studere i Köln, der han også tok doktorgrad og underviste i flere år. I 1963 ble han tilbudt et professorat i sosiologi og vitenskapslære i Mannheim, som han innehadde frem til sin emeritering i 1989.
Han var en kritisk rasjonalist, som kritiserte den hermeneutiske tradisjon som hadde fått sterkt feste i hans hjemland ved representanter som Martin Heidegger og Hans-Georg Gadamer.
Som kritisk rasjonalist turde Albert være mest kjent for å ha gitt Karl Popper en konsis definisjon av dette begrepet; han utvidet dets betydningsfelt til å omfatte en slags livsførsel. Ifølge Albert finnes det intet område av menneskelig aktivitet som man ikke burde forholde seg kritisk til. Dermed har han anvendt den kritiske rasjonalisme innen samfunnsvitenskapen, i særdeleshet innen økonomi, statsvitenskap, rettsvitenskap, og til og med religion. Den kritiske rasjonalismen er som Albert ser det en av de eldste tradisjonene i Europa, som han mener strekker seg helt tilbake til førsokratikerne.
Allerede før han publisere sin første bok var han kjent for den bredere almenhet ved sin medvirken i positivismestriden (Positivismusstreit). Der argumenterte han imot representanter for den såkalte Frankfurtskolen.
Hans bidrag bestod blant annet av å oppstille en distinksjon mellom positivisme og kritiske rasjonalisme, og å argumentere mot visse strømninger i sosiologien, hvorved han motsatte seg etterligningen av naturvitenskapenes metode innen samfunnsvitenskapene. Han utmyntet begrepet immunitet mot kritikk for å betegne det forhold at nya teorier og vitenskapelige innsikter har vanskelig for å spres og å vinne gehør, ofte på grunn av ideologiske motsetninger.
Velkjent er likeså hans kunnskapsteori, kalt Münchhausens trilemma etter Baron von Münchhausen. Det dreier seg da om vitenskapelig legitimering; alle forsøk på legitimering er dømt til å mislykkes, såvel ved deduksjon som andre etter andre måter, ettersom bevisningen er oendelig derom intet premiss tas for gitt. Albert foreslår at vitenskapsmannen bør se til konsekvensenr av en tenkemåte i stedet for å prøve å finne en solid grunn for sannheten.
Skrifter (utvalg)
Traktat über kritische Vernunft (1969; engelsk som Treatise on Critical Reason, 1985)
Traktat über rationale Praxis (1978)
Die Wissenschaft und die Fehlbarkeit der Vernunft (1982)
Kritik der reinen Hermeneutik. Der Antirealismus und das Problem des Verstehens (1994)
Macht und Gesetz. Grundprobleme der Politik und der Ökonomik (2012)
