Palmerston dominerte britisk utenrikspolitikk i perioden 1830 til 1865 da Storbritannia var på høyden av sin makt som det britiske imperium. Han var politiker i posisjon borti mot kontinuerlig i 46 år fra 1807 og til sin død i 1865.[8] Han ble meget populær blant sine landsmenn takket være sin selvsikre og «mandige» utenrikspolitikk som hevdet Storbritannias verdier som en forbilde som verden burde følge.[8]
I 1802 arvet Henry Temple sin fars irske adelstittel viscount Palmerston (som dennes farfar hadde fått i 1723).
Karriere
Lord Palmerston begynte sin parlamentariske karriere i partiet Tory, hoppet av til Whig i 1830, og ble den første statsministeren for det nydannede Det liberale parti i 1859.[9]
Historikerne betrakter Palmerston som en av Storbritannias fremste utenriksminister grunnet hans håndtering av store kriser, hans innsatsvilje i maktbalansen som gjorde Storbritannia til den utslagsgivende stemmen i mange kontroverser, hans analytiske evner og hans dedikasjon til britiske interesser.[trenger referanse] Hans politikk når det gjelder India, Italia, Belgia og Spania hadde langvarig betydning, mens hans politikk mot Frankrike, Det osmanske rike og USA viste seg mer kortvarig. Han var en mester i håndtere den offentlige mening ved å dyrke og fremme britisk nasjonalisme.[10] Hans påståtte svakheter var dårlige håndtering av personlige forhold og en langvarig strid med dronning Victoria over den kongelige rolle i utenrikspolitikken.[11]
Lord Palmerston var kjent for sin litt uvørne arbeidsform og for sine gode replikker.[trenger referanse] Hans gode humor var et sterkt element av hans karakter, og bidro til hans suksess som politiker.[trenger referanse] Hans humoristiske åre hadde ikke forlatt ham ved hans siste sykdom og hans lege nevnte døden. «Dø, min kjære doktor? Det er da det siste jeg har tenkt å gjøre», skal han ha sagt da legen fortalte ham at han bare hadde kort tid igjen å leve.[12]
Karl Marx: Lord Palmerston. I: The People’s Paper: 22. oktober 1853, 29. oktober 1853, 5. november 1853, 12. november 1853, 19. november 1853, 10. desember 1853, 17. desember 1853 og 24. desember 1853, og New York Daily Tribune 19. oktober 1853, 4. november 1853, 21. november 1853 og 11. januar 1854 Marx-Engels-Werke. Bind 9, s. 353–418Arkivert 10. august 2016 hos Wayback Machine.
Theodor Bernhardt: Lord Palmerston. Ein Vortrag. Lüderitz, Berlin 1870 Digitalisat
Henry Lytton Bulwer Dalling and Bulwer: The Life of Henry John Temple, Viscount Palmerston … with Selections from His Diaries and Correspondence. (3. Auflage. London 1871, 2 Bände, bis 1846 reichend; beendet von Ashley 1876, 2 Bde.)
Karl Eckinger: Lord Palmerston und der Schweizer Sonderbundskrieg. Ebering, Berlin 1938 (Historische Studien 327)
Günther Gillessen: Lord Palmerston und die Einigung Deutschlands. Die englische Politik von der Paulskirche bis zu den Dresdner Konferenzen (1848 - 1851). Matthiesen, Lübeck 1961 (Historische Studien 384)
Kurt Weisbrod: Lord Palmerston und die europäische Revolution von 1848. o. O. 1967 (Heidelberg, Phil. Fak., Diss. vom 9. Juli 1968)