Grosmonts onkel, Thomas av Lancaster, var sønn og arving av bror av kong Edvard I av England, kalt for Edmund Crouchback. Gjennom sin arv og et heldig ekteskap ble Thomas en av de viktigste adelsmenn i England, men hans stadige strider med kong Edvard II førte til at han ble henrettet i 1322.[3] Da han ikke hadde arvinger gikk Thomas’ eiendommer og titler til hans yngre bror Henry – Grosmonts far. Jarl Henry av Lancaster bidro til avsette Edvard II i 1327, men han forble ikke lenge i gunst hos regentskapet til dronning Isabella og Roger Mortimer. Da Edvard III selv tok personlig kontroll over regjeringen i 1330 bedret hans forhold til kronen, men på denne tiden slet den aldrende Henry allerede med dårlig helse og blindhet.[4]
Lite er kjent om Grosmonts første år, men det synes klart at han var født i festningen Grosmont i Monmouthshire, og at han ble født ca. 1310, ikke ved århundreskiftet som tidligere trodd.[5] I henhold til hans egne memoarer var han bedre i kampsport enn i akademiske emner, og lærte ikke å lese før senere i livet.[6] I 1330 ble han slått til ridder og representerte sin far i parlamentet. Det neste året er han nedtegnet som deltagende i en kongelig ridderturnering ved Cheapside.[5]
I 1333 deltok han i Edvards skotske hærtokt, skjønt det er uklart om han deltok i den store engelske seieren i slaget ved Halidon Hill.[7] Etter å ha tjenestegjort i nord ble han utpekt som kongens løytnant i Skottland i 1336.[5]. Det neste året var han en av seks menn som Edvard III fremmet for høyere adelsnivå. En av farens mindre titler, jarl av Derby, ble gitt til Grosmont.[8]
Tjeneste i Frankrike
Ved utbruddet av hundreårskrigen i 1337 ble Grosmonts oppmerksomhet vendt mot Frankrike. Han tok del i flere diplomatiske reiser og i mindre hærtokt, og var tilstede ved den store engelske seieren i sjøslaget ved Sluys i 1340.[9] Senere det samme året ble det krevd at han stilte seg til rådighet som gissel i Nederlandene for kongens betydelige gjeld. Han forble gissel fram til neste år, og måtte betale en stor sum løsepenger for å bli sluppet fri.[10] Da han kom tilbake ble han igjen gjort til kongens løytnant i nord og han var i Roxburgh fram til 1342. De neste årene tilbrakte han med diplomatiske forhandlinger i Nederlandene, Castilla og Avignon.[5]
I 1345 planla Edvard III et betydelig angrep på Frankrike. Et tregreinet angrep ville ha jarlen av Northampton angripende fra Bretagne, kongen selv fra Flandern, mens Grosmont ble sendt til Aquitaine for å forberede et angrep fra sør.[5] Ved å forflytte seg raskt gjennom landet konfronterte han comte d’Isle i slaget ved Auberoche den 21. oktober, og der fikk han en seier som ble beskrevet som «den største enkeltprestasjonen i hele Lancasters militære karriere».[11] Løsepengene som ble skaffet for fangene har blitt beregnet til 50 000 pund.[12] Det neste året, mens Edvard bedrev sin kampanje i Crécy beleiret og erobret Grosmont Poitiers, før han dro tilbake til England i 1347.[5]
Hertug av Lancaster
Våpenskjoldet til Edmund Crouchback, jarl av Lancaster, og hans etterfølgere.
I 1345, mens Grosmont var i Frankrike, døde hans far. Den yngre Henry ble nå jarl av Lancaster – den rikeste og mektigste andel adelsmann i riket. Etter å ha deltatt i beleiringen av Calais i 1347 ble han belønnet av kongen ved å inkludere ham som en av grunnleggerne i Hosebåndsordenen i 1348.[13] Noen få år senere, i 1351, begunstiget Edvard en enda større ære på ham da han ble opphøyd til hertug av Lancaster. Hertugtittelen var av relativ ny opprinnelse i England; kun en eneste annen hertugtittel eksisterte før ham.[14] I tillegg til dette ble Lancaster gitt en grevskapsstatus for landområdet Lancashire som kunne holde en særskilt administrasjon uavhengig av kronen.[15] Denne gunst var ganske eksepsjonell i engelsk historie; kun to andre fylker ble gitt grevskapsstatus: Durham som var en gammel geistlig grevskap, og Chester som var krongods. Det var et tegn på Edvards høy vurdering av Lancaster at han ville gi ham slike store privilegier. De to mennene var også fettere ved deres oldefar Henrik III av England, og praktisk talt jevnaldrende (Edvard ble født i 1312). En annen faktor som kan ha påvirket kongens beslutning var det faktum at Henry ikke hadde en mannlig arving slik at begunstningen ble gitt for kun jarlens levetid, og ikke hadde til hensikt å være arvelig.[16]
Ytterligere prestisje
Lancaster tilbrakte 1350-tallet ujevnt og periodevis mellom å drive krig og forhandle fredsavtaler med Frankrike. I 1350 var han tilstede i sjøseieren i slaget ved Winchelsea hvor han etter sigende skal ha berget livene til Edward, den svarte prinsen og John av Gaunt.[16] I årene 1351–1352 var han deltager i en del krigføring i Preussen. Her skjedde det en krangel med Otto, hertug av Braunschweig som nesten førte til en duell mellom de to mennene og ble kun avverget av den franske kongen, Johan II av Frankrike.[17] I den siste halvdelen av tiåret fortsatte hærtoktene i Frankrike. Etter en chevauchée, en form av bevæpnet angrep, i Normandie i 1356 og beleiringen av Rennes i 1358 deltok Lancaster i den siste store offensiven av den første fasen av hundreårskrigen: hærtokten i Reims i nordøstlige Frankrike i 1359–1360. Han ble deretter utpekt som hovedforhandler for fredsavtalen av Brétigny hvor England oppnådde gode vilkår.[5]
Da han kom tilbake til England i november 1360 ble han syk tidlig neste året og døde ved Leicester Castle den 23. mars. Det er sannsynlig at dødsårsaken var svartedauden som dette året herjet England for andre gang.[18]
Privatliv
Lancaster ble gift med Isabel av Beaumont, datter av Henry de Beaumont, jure uxorisjarl av Buchan og suo jure 1. baron Beaumont, i 1330. De to hadde ingen sønner, men to døtre: Matilda (Maude) og Blanche. Mens Matilda ble gift med hertugen av Bayern ble Blanche gift med Edvard IIIs yngre bror John av Gaunt. John endte opp med å arve Henry Lancasters eiendommer, gods og titler, men det var ikke før i 1377, da den døende kong Edvard III var arbeidsufør at han greide å gjenopprette de grevskapelige rettighetene for fylket Lancaster. Da John Gaunts sønn Henry av Bolingbroke ranet til seg tronen i 1399 og ble kong Henrik IV ble den omfattende arven Lancaster lagt inn under kronen som hertugdømmet Lancaster.[19]
Vi vet mer om Lancasters karakter enn om de fleste av hans samtidige ved hans memoarer Livre de seyntz medicines (Boken om De hellige doktorer). Denne boken er en meget personlig avhandling om emner som religion og fromhet, men inneholder også detaljer av historisk interesse. Det er, blant andre emner, avslørt at Lancaster da han i en alder av 44 år gammel skrev boken, led av gikt.[5] Boken er dog hovedsakelig et fromt verk; det er organisert rundt de syv sårene som Henry hevdet å ha, og som symboliserte De syv dødssynder. Lancaster bekjenner sin synder, forklarer ulike sanne og mytiskemedisinske botemidler i henhold til deres teologiskesymbolisme, og formaner leseren til å leve i større sedelighet.[20]
^I hans første år ble Henry navngitt, slik skikken var på denne tiden, etter hans fødested Grosmont. I 1336 ble han gitt en av farens mindre jarledømmer – Derby – og ble da Henry, jarl av Derby. Ved hans fars død i 1345 ble han endelig Henry av Lancaster – hovedfamiliens navn og tittel (jarl av Lancaster fram til 1351, hertug av Lancaster deretter). Imidlertid, for å unngå forveksling med faren har det blitt skikk og bruk å referere til sønnen som Henry av Grosmont gjennom hele hans liv og karriere.
^For en omfattende biografi av Thomas av Lancaster, se *Maddicott, J. R. (1970): Thomas of Lancaster, 1307-1322: A study in the reign of Edward II. London: Oxford University Press. ISBN 0198218370.
,_f.8_-_BL_Stowe_MS_594_(cropped).jpg)
