Hindukush (persisk og pashto: هندوکش) er en fjellkjede i Afghanistan og nord i Pakistan. Det er den vestligste forlengelsen av Pamir-fjellene, Karakorum og Himalaya. Den var tidligere kjent som Kaukasus Indikus, et navn gitt av de antikke grekerne som styrte Hindukush-regionen i århundrer (se seleukide-riket og det gresk-baktiske kongedømmet.)
Navnet
Navnet Hindukush blir vanligvis brukt om hele fjellkjeden som skiller tilsigsfeltene til Kabul- og Helmand-elvene fra tilsigsfeltet til Amu-Darja (eller antikkens Oxus), eller mer spesifikt om de delene av fjellkjeden nordvest for Kabul som ble kalt «Det indiske Kaukasus» av historikerne som var med Aleksander den store. Den ble også referert til som Paropanisos av grekerne.
Opphavet til begrepet «Hindukush» (og hvorvidt det kan oversettes med «indiske morder») er verdt å nevne. Den tidligste kjente bruken av navnet var av den kjente arabiske reisende, Ibn Battuta, som rundt 1334 skrev: «En annen grunn for vår pause var frykten for snø, for på veien er der et fjell kalt Hindūkūsh, som betyr «Morder av inderne», fordi slaveguttene og jentene som blir fraktet fra India dør der i stort antall på grunn av den ekstreme kulden og mengden med snø.»[trenger referanse] Denne tolkningen blir vanligvis regnet som folklore. Utallige muligheter for dets opphav har blitt satt frem, flere er listet opp nedenfor:[trenger referanse]
- At navnet er en forenkling av «Kaukasus Indikus».
- På moderne persisk, er ordet «Kush» avledet fra verbet Kushtan (å bekjempe, drepe eller underkue). Dette kan bli tolket som et minnesmerke over indiske fanger som forsvant i fjellene mens de ble transportert til slavemarkedene i Sentral-Asia.
- At navnet henviser til det siste store morder-fjellet en må krysse når en reiser mellom det afghanske platået og det indiske subkontinentet, navngitt etter slitet det var for alle som krysset dem.
- At navnet er en forenkling av «Hindu Koh», fra det (moderne) persiske ordet Kuh, som betyr fjell. Rennell, som skrev i 1793, refererte til rekken som «Hindoo-Kho eller Hindoo-Kush».
- At navnet betyr Indias fjell eller Indus' fjell i noen av de iranske språkene som fremdeles snakkes i regionen. Mange topper, fjell og steder i regionen har «Kosh» eller «Kush» i navnet.
- At navnet er en fremsagt bønn på avestisk som betyr «vannfjellene».
Det bør sies at ordet «hindu» opprinnelig henviste til alle innbyggere i det indiske subkontinentet, eller «hind», ikke bare tilhengere av religionen slik det er nå.[trenger referanse]
Fjelltoppene i den østlige delen av Afghanistan når mer enn 7000 moh. Det høyeste, i Pakistan, er Tirich Mir på 7708 moh. Pamirfjellene, som afghanerne henviser til som «verdens tak», strekker seg inn i Tadsjikistan, Kina og Kasjmir.
Fjellene
Fjellene i Hindukush avtar i høyde i det de strekker seg vestover. Mot midten, nær Kabul, strekker de seg fra 4500 til 6000 moh., i vest når de høyder på 3500 til 4000 meter. Den gjennomsnittlige høyden av Hindukush er 4500 meter. Hindukush strekker seg rundt 966 km fra side til side og er 240 km fra nord til sør. Bare 600 km av Hindukush-systemet blir kalt Hindukush-fjellene. Resten av systemet består av tallrike små fjellkjeder, bl.a. Koh-e Baba, Salang, Koh-e Paghman, Spin Ghar (også kalt den østlige Safid Koh), Suleiman, Siah Koh, Koh-e Khwaja Mohammad og Selseleh-e Band-e Turkestan. Den vestlige Safid Koh, Siah Band og Doshakh blir vanligvis kalt som Paropamisus av vestlige lærde.[trenger referanse]
Blant elvene som renner fra fjellsystemet er Helmand, Hari Rud og Kabul-elva.
Tallrike høye pass (kotal) presser seg mellom fjellene og lager strategisk viktige transportruter for karavanene. Det viktigste fjellpasset er Kotal-e Salang (3878 m) som forbinder Kabul i sør med det nordlige Afghanistan. Fullføringen av en tunnel i dette passet i 1964 reduserte reisetiden mellom Kabul og Nord-Afghanistan til et par timer. Tidligere adgang til nord gjennom Kotal-e Shibar (3260 m) tok tre dager. Salangtunnelen på 3363 m og det betydelige nettverket av overbygninger på adkomstveiene ble laget med sovjetisk finansiell og teknologisk hjelp og innbefattet å bore 2,7 km gjennom hjertet av Hindukush.
Før Salang-veien ble bygd, var de mest kjente passene i vestlig historisk forståelse av Afghanistan de som ledet til det indiske subkontinentet. De inkluderte Khyber-passet (1027 m) i Pakistan og Kotal-e Lataband (2499 m) øst for Kabul som ble overgått i 1960 av en vei som ble bygd i Kabul-elvas mest spektakulære kløft, Tang-e Gharu. Den reduserte reisetiden mellom Kabul og grensen til Pakistan fra to dager til noen få timer.
Veiene gjennom Salang og Tang-e Gharu-passene spilte en kritisk strategisk rolle i løpet av den amerikanske invasjonen av Afghanistan og ble brukt mye av tunge militære kjøretøy. Disse veiene er derfor i svært dårlig stand. Mange utbombede broer er blitt reparert, men et antall større byggverk er fremdeles ødelagt. Det at veiene regelmessig er stengt på grunn av konflikter i området har i alvorlig grad svekket økonomien i mange regioner, da dette er hovedruter for kommersiell handel, katastrofehjelp og gjenoppbyggingsmateriell som skal ut til hele landet.
Der er flere viktige pass i Afghanistan. Wakhjir (4923 m) fortsetter fra Wakhan-korridoren inn i Xinjiang, Kina og inn i Kasjmir. Passene som forbinder Afghanistan med Chitral, Pakistan, inkluderer Baroghil (3798 m) og Kachin (5639 m) som også krysser fra Wakhan. Viktige pass lenger vest er Shotorgardan (3720 m) som forbinder Lowgar og Paktia-provinsene, Bazarak (2713 m) leder inn i Mazar-e Sharif, Khawak (3550 m) i Panjsher-dalen og Anjuman (3858 m) øverst i Pansjher-dalen som gir adgang til nord. Hajigak (2713 m) og Unai (3350 m) leder inn i det østlige Hazarajat og Bamiyan-dalen. Passene til Paropamisus i vest er relativt lave med et gjennomsnitt på 600 meter. Det mest kjente av disse er Sabzak mellom Herat og Badghis-provinsene, og knytter dermed også sammen de vestlige og nordvestlige delene av Afghanistan.
Disse fjellrike områdene er stort sett uten vegetasjon, eller i det minste med svært spredte trær og lave busker. Forekomster av lapis lazuli er funnet, i Kowkchec-dalen, mens edelstener er funnet nord for Kabul i dalen til Panjsher-elva og noen av dens bielver. De berømte balas-rubinene ble utvunnet frem til det 19. århundre i Ab-e Panj-dalen (eller Øvre Amu-Darja-elva), som er regnet som møtestedet mellom Hindukush og Pamir-rekkene. Disse forekomstene nå oppbrukt.
Litteratur
- Drew, Frederic (1877): The Northern Barrier of India: a popular account of the Jammoo and Kashmir Territories with Illustrations. 1. utgave: Edward Stanford, London. Opptrykk: Light & Life Publishers, Jammu. 1971.
- Gibb, H. A. R. (1929): Ibn Battūta: Travels in Asia and Africa, 1325-1354. Oversatt og utvalgt av Gibb. Opptrykk: Asian Educational Services, New Delhi and Madras, 1992.
- Gordon, T. E. (1876): The Roof of the World: Being the Narrative of a Journey over the high plateau of Tibet to the Russian Frontier and the Oxus sources on Pamir. Edinburgh. Edmonston and Douglas. Ny utgave: Ch’eng Wen Publishing Company. Tapei. 1971.
- Leitner, Gottlieb Wilhelm (1890): Dardistan in 1866, 1886 and 1893: Being An Account of the History, Religions, Customs, Legends, Fables and Songs of Gilgit, Chilas, Kandia (Gabrial) Yasin, Chitral, Hunza, Nagyr and other parts of the Hindukush, as also a supplement to the second edition of The Hunza and Nagyr Handbook. And An Epitome of Part III of the author's The Languages and Races of Dardistan. Første opptrykk 1978. Manjusri Publishing House, New Delhi.
- Yule, Henry & Burnell, A. C. (1886): Hobson-Jobson: The Anglo-Indian Dictionary. 1996 opptrykk ved Wordsworth Editions Ltd. ISBN 1-85326-363-X
Referanser
Eksterne lenker
