Howard Staunton (født april 1810 i London, død 22. juni1874 samme sted) var en engelsk sjakkspiller, sjakkjournalist, sjakkbokforfatter og Shakespeare-ekspert som kan ha vært verdens sterkeste sjakkspiller i årene 1843 til rundt 1851.[5]
Staunton lånte navnet sitt til et nydesignet brikkesett som kom på markedet i 1849. Stauntondesignet er den offisielle internasjonale FIDE-standarden for brikkesett.
Liv og virke
Det som er kjent om Stauntons oppvekst og ungdom, stammer fra ham selv. Dåpspapirene er ikke funnet og foreldrene er ukjente, men sannsynligvis var han uekte sønn av grev Frederick Howard av Carlisle. Selv hevdet Staunton at han var født i Westmorland og at farens navn var William. Staunton var fattig under oppveksten og fikk ingen offisiell utdanning. Han påsto at han hadde vært skuespiller og spilt Lorenzo i Kjøpmannen i Venezia mot den kjente engelske skuespilleren Edmund Kean som Shylock.
Sjakkaktiviteter
Inntreden i sjakkverdenen
Det er dokumentert at Staunton var i London i 1836, og at han tegnet et abonnement på William Walkers bok Games at Chess, actually played in London, by the late Alexander McDonnell, Esq.
Staunton var angivelig 26 år gammel da han begynte å vise alvorlig interessere seg for sjakk. Han uttalte at på den tida var så svak at de sterkeste spillerne han møtte i London, som Pierre Saint-Amant og George Walker, ville spilt jevnt mot ham om de så gav et tårn i forgave. I 1838 spilte Staunton mange partier mot kaptein William Davies Evans, oppfinneren av Evansgambit og tapte en match mot den tyske sjakkskribenten Aaron Alexandre. I 1840 var han blitt god nok til å vinne en match mot den tyske mesteren H.W. Popert, en omstendig og defensivt solid spiller. Deretter utviklet Staunton seg raskt til å bli en av Europas beste sjakkspillere.
Fra mai til slutten av året 1840 skrev Staunton en sjakkspalte for New Court Gazette, og begynte deretter å skrive for British Miscellany, noe som ledet til at han i 1841 grunnla sjakkmagasinet Chess Player's Chronicle, der han var redaktør fram til Robert Barnett Brien overtok i 1854.
Match mot Pierre Saint-Amant
I 1842 spilte Staunton hundretalls partier mot den sterke spilleren John Cochrane. Disse partiene ble en god forberedelse før det som året etter ble Stauntons største sjakkbragd. Det hele begynte med den franske mesteren Pierre Saint-Amants besøk i London. I 1843 tapte Staunton en kort match mot Saint-Amant med sifrene 3½-2½, men returmatchen som ble spilt mellom 14. november og 20. desember 1843 på Café de la Régence i Paris vant Staunton med 13 mot 8. Etter Saint-Amants nederlag var det ingen franskmenn som var i stand til å forsvare det franske sjakkhegemoniet som hadde vart siden François-André Danican Philidors tid på andre halvdel av 1700-tallet. London overtok dermed rollen som verdens sjakkhovedstad.
Staunton dro motstrebende til Paris det påfølgende året for å spille mot Saint-Amant en tredje gang, men matchen ble utsatt og tilslutt avlyst på grunn av en alvorlig lungebetennelse Staunton pådro seg under reisen. De to spilte aldri mot hverandre igjen.
Sjakklitterær innsats
I 1845 startet Staunton en sjakkspalte for Illustrated London News som han drev livet ut. Ifølge The Oxford Companion to Chess var dette verdens mest innflytelsesrike sjakkspalte. I april 1845 vant Staunton og Hugh Alexander Kennedy et telegrafparti mot en gruppe fra London.
Staunton spilte matcher mot dårligere spillere med bonde og trekk i forgave, men spilte med like odds mot mesterne Bernhard Horwitz og Daniel Harrwitz i 1846, og slo dem begge.
I 1847 gav Staunton ut sitt mest kjente verk, læreboka The Chess-Player's Handbook. En annen bok, The Chess-Player's Companion fulgte i 1849.
Den internasjonale sjakkturneringen i London, 1851
Staunton i 1866
I mai 1851 var London vert for Verdensutstillingen og Staunton mente at det var en passende anledning til å markere at London var blitt verdens ledende sjakksentrum. Han tok på seg oppgaven å arrangere verdens første internasjonale sjakkturnering og fikk Londons sjakkentusiaster til å bidra med den anselige summen £500 for å finansiere begivenheten.
Selv om sjakklubben i London nektet å sende deltakere til turneringen, ble London 1851 en suksess. Staunton selv var nok skuffet over egen innsats, for etter å ha kjempet i en måned blant 16 av verdens beste sjakkspillere ble han slått ut av Adolf Anderssen og mistet deretter andreplassen til den tidligere eleven Elijah Williams. Det var nå klart at Stauntons hadde gjort sitt beste som spiller, men takket være bøkene hans og egenreklamen i sjakkspalten sin beholdt han ryet som verdens ledende sjakkautoritet. Helt ferdig som spiller var han likevel ikke, for senere i 1851 revansjerte han seg mot Williams ved å slå ham 6-4 med en remis, og likedan ved å knuse Carl Jaenisch i en match 7-2 med en remis.
I 1853 dro Staunton til Brussel for å møte Tassilo von Heydebrand und der Lasa. De diskuterte standardiseringen av reglene i sjakk og spilte en kort match som endte i Lasas favør, fem mot fire med tre remis.
Avskjed med toppsjakken
Fra 1856 begynte Staunton å trekke seg tilbake fra sjakkverdenen, men hans store ego hindret ham fra å innse at han ikke lengre klarte å holde tritt med toppskiktet. Innerst inne må han ha lagt merke at spillet til toppmesterne raskt utviklet seg uten at han maktet å henge med, men han deltok likevel i en turnering i Birmingham i 1858 som ble arrangert av det nyopprettede «British Chess Association.» Johann Jacob Löwenthal slo hurtig ut Staunton ved å vinne to partier på rad. Dette ble Stauntons siste offentlige sjakkturnering og da Paul Morphy besøkte England i 1858, valgte Staunton å avvise utfordringen fra amerikaneren. William Shakespeare var nå blitt Stauntons hovedbeskjeftigelse. Likevel publiserte Staunton en sjakkbok i 1860 med tittelen Chess Praxis, der han forsøkte å tilfredsstille publikums interesse for Morphy ved å vie 168 sider av boka til amerikanerens partier, kommentert av Staunton.
Shakespeare-ekspert
Rundt midten av 1850-årene skrev Staunton en kontrakt med Routledge om å redigere en kommentert utgave av Shakespeares tekster. Verket The Globe Illustrated Shakespeare: The Complete Works Annotated ble gitt ut fra 1857 til 1860 og fikk god kritikk da det kom ut, men blant moderne Shakespeareforskere har Stauntons verk et tvilsomt ry.
Staunton publiserte mange artikler om Shakespeare i 1864 og 1865. Hans siste bok var Great Schools of England, publisert i 1865. Han arbeidet på enda en sjakkbok da han i en alder av 64 år døde sittende ved skrivebordet i biblioteket sitt. Stauntons siste bok, Chess: Theory and Practice ble publisert posthumt i 1876 og var redigert av R.B. Wormald.
Ettermæle
Howard Stauntons grav på Kensal Green Cemetery
Foto: Edward Hands
Det er hengt opp en minneplakett i Stauntons bopel i Landsdowne Road nr 117, London W11. Graven på Kensal Green Cemetery i London var lenge umerket, men i 1997 reiste The Staunton Society en minnestein påført en inngravert springer på graven.
I 1852 skrev Staunton en bok med tittelen The Chess Tournament om den internasjonale turneringen i London 1851. På tittelsida står «By H. Staunton, Esq., author of The Handbook of Chess, Chess-players Companion, &c.&c.&c». I sin egen kopi føyde den i 1853 15/16 år gamle Paul Morphy til «and some devilish bad games». Staunton var anerkjent som verdens fremste sjakkspiller i perioden 1843 til 1851, men ble deretter mer kjent for sin innsats i å gjøre England til sjakkens hovedstad. Morphy anerkjente i 1874 Staunton som teoretiker og analytiker, men ikke som spiller.
Bobby Fischer skrev i 1964 at Staunton var en av de ti største spillerne i historien. Han forklarte det med at «Staunton var den mest dypsindige åpningsanalytikeren noen sinne. Han var mer teoretiker enn spiller, men ikke desto mindre var han den sterkeste spilleren på sin tid… I tillegg forsto han alle de posisjonelle konseptene som moderne spillere holder kjær, og på denne måten – med Steinitz – må han betraktes som den første moderne spilleren.»[6][7] Staunton var langt forut for sin tid ved å spille i en stil som i 1920-årene ble kjent som «den hypermoderne skolen». Engelsk åpning, 1. c4, fikk sitt navn på grunn av at Staunton ofte brukte den i perioden 1840-50.
I 1849 fikk Nathaniel Cook registrert et nytt brikkedesign som firmaet John Jaques of London fikk produksjonsrettighetene til og som de solgte med et hefte skrevet av Staunton. Han reklamerte for det nye sjakksettet i sin sjakkspalte i Illustrated London News og fikk provisjon av salget. Det attraktive brikkedesignet ble svært populært og Stauntondesignet har siden blitt FIDEs internasjonale brikkestandard.
Partier
Staunton-Horwitz, match, London 1851[1]1.c4 e6 2.Nc3 f5 3.g3 Nf6 4.Bg2 c6 5.d3 Na6 6.a3 Be7 7.e3 O-O 8.Nge2 Nc7 9.O-O d5 10.b3 Qe8 11.Bb2 Qf7 12.Rc1 Bd7 13.e4 fxe4 14.dxe4 Rad8 15.e5 Nfe8 16.f4 dxc4 17.bxc4 Bc5+ 18.Kh1 Be3 19.Rb1 g6? (en umotivert svekkelse som Staunton utnytter gjennom resten av partiet) 20.Qb3 Bc8 21.Ne4 Bb6 22.Rbd1 Na6 23.Qc3 Rxd1 24.Rxd1 Nc5 25.Nd6 Qc7 26.Qc2 Ng7 27.g4 Qe7 28.Bd4 Qc7 29.a4 Na6 30.c5 Ba5 31.Qb3 b6 32.Ne4 bxc5 33.Nf6+ Kh8 34.Qh3 Ne8 35.Ba1 Nxf6 36.exf6 Kg8 37.Be5 Qb7 38.Be4 Qf7 39.Ng1! (går for e5 eller g5 for å bryte blokaden av hvits bonde på f6) Bd8 40.g5 Bb7 41.Nf3 Re8 42.Bd6 Bxf6 43.gxf6 Qxf6 44.Ng5 Qg7 45.Be5 Qe7 46.Bxg6 1-0
World chess champions av Edward G. Winter, editor. 19981 ISBN 0-08024-094-1
Howard Staunton -- the English World Chess Champion, av Raymond Keene og Richard N. Coles, St. Leonard's on Sea (Britisk sjakkmagasin) 1975, ISBN 0-9008-4619-4
The World's Great Chess Games av Reuben Fine; Dover; 1983. ISBN 0-486-24512-8
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Howard-Staunton, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Autorités BnF, BNF-ID 10417994d[Hentet fra Wikidata]
^Find a Grave, Find a Grave-ID 2761, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abFind a Grave, besøkt 29. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
^Keene R.D. and Coles R.N. 1975. Howard Staunton: The English World Chess Champion. BCM, Hastings.
^"Staunton was the most profound opening analyst of all time. He was more theorist than player, but nonetheless he was the strongest player of his day... In addition, he understood all of the positional concepts which modern players hold dear, and thus—with Steinitz—must be considered the first modern player."
^Bobby Fischer, "The Ten Greatest Masters in History," Chessworld, Vol. 1, No. 1 (January-February 1964), at 56, 58.
