Politisk tegning: Britiske partipolitikere fra Liberal Party er tvunget til å tåle stanken av Henry Campbell-Bannermans «sigar» av irsk hjemmestyre. Tidligere statsminister Archibald Philip Primrose (til venstre) og framtidig statsminister Herbert Asquith (til høyre) betraktet begge hjemmestyret som et valgansvar for Liberal Party.
Den irske advokaten, redaktøren og politikeren Isaac Butt grunnla Home Government Association («Forening for selvstyre») i 1870.[1] Denne foreningen og pressgruppen ble etterfulgt av Home Rule League («Hjemmestyreforbundet»)i 1873 og Irish Parliamentary Party i 1882. Disse organisasjoner kjempet for selvstyre i det britiske Underhuset. Under ledelse av Charles Stewart Parnell var bevegelsen nær ved å lykkes da den liberale regjeringen under William Ewart Gladstone introduserte lovforslaget First Home Rule Bill i 1886.[2] Lovforslaget ble hardt bekjempet på alle trinn, og men regjeringen å tvinge den videre til Underhuset. Den bitreste motstanden kom fra unionister fra Ulster. Lovforslaget ble overveldende avvist i Overhuset en uke senere.[3] En lov måtte bli akseptert av begge husene i parlamentet.[2]
Etter Parnells død introduserte Gladstone Second Home Rule Bill i 1893; den passerte Underhuset, men ble igjen beseiret i Overhuset. Etter at Overhusets veto ble fjernet i 1911, ble Third Home Rule Bill introdusert i 1912, noe som førte til Home Rule Crisis. Unionister i Ulster, fast bestemt på å forhindre ethvert form for hjemmestyre for Irland, dannet en paramilitær styrke, Ulster Volunteers, som truet med våpenmakt å gå imot innføringen av loven og ville nekte enhver myndighet til et parlament i Dublin. Irske nasjonalister svarte med å sette opp de irske frivillige «for å sikre rettighetene og frihetene som er felles for hele folket i Irland». Begge sider begynte deretter å importere våpen og ammunisjon fra Tyskland.[4][5] Rett etter utbruddet av første verdenskrig ble loven vedtatt, men innføringen ble utsatt til krigens slutt.[6]
Etter påskeopprøret i 1916, spesielt arrestasjonene og henrettelsene som fulgte i kjølvannet, skiftet offentlig støtten til Hjemmestyrebevegelsen til det langt mer radikale partiet Sinn Féin. I det generelle valget i 1918 led Det irske parlamentariske partiet et knusende nederlag med bare en håndfull parlamentsmedlemmer som overlevde valget. Det ble i praksis et effektivt dødsstøt til Hjemmestyrebevegelsen.[7] De innvalgte parlamentsmedlemmene til Sinn Féin nøyde seg ikke bare med hjemmestyre innenfor rammen av Storbritannia; de opprettet i stedet en revolusjonær lovgiver, Dáil Éireann («Irlands forsamling»), og erklærte Irland som en uavhengig republikk.[8] Storbritannia vedtok en fjerde lov for hjemmestyre, Government of Ireland Act 1920, med sikte på å opprette adskilte parlamenter for Nord-Irland og Sør-Irland (det som i dag er Irland). Førstnevnte ble etablert i 1921, og territoriet fortsetter til den dag i dag som en del av Storbritannia, men sistnevnte fungerte aldri. Etter Den anglo-irske traktat som avsluttet den irske uavhengighetskrigen, ble tjueseks av Irlands trettito grevskap i desember 1922 til den irske fristaten, et dominion innenfor Det britiske imperiet som senere utviklet seg til den nåværende republikken Irland.[9][10]
.jpg)
