Jahve

Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i jødedommens Tanak, som tilsvarer kristendommens Det gamle testamente, der navnet nevnes over 7 000 ganger. Fordi man mente at navnet var et hellig og farlig noaord som måtte unngås, har jøder siden persisk tid^{[trenger referanse]} unngått å uttale egennavnet, men isteden sagt adonay (adonaj, adonai), som betyr «Herren», elohim, «Gud», eller bare hashem, «Navnet». Uttalen av egennavnet har gått tapt etter romernes ødeleggelse av det jødiske tempelet i Jerusalem i år 70 eller i middelalderen.^[2]

Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det for øvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.^[3]

Israelittenes særskilte guddom har sannsynligvis utviklet seg fra en regional torden-, regn- og fruktbarhetsgud i nordvestre deler av Den arabiske halvøya.^[1] Jahve ble beskytter for det israelittiske stammeforbundet og som krigsgud kalt Jahve sebaot eller Jahve 'elohe sebaot, «Jahve, hærskarenes (eller Allhærs) Gud».^[4] «Israel-hærens Jahve» skal seinere ha blitt oppfattet som «de himmelske hærskarers gud». Denne guddommen ble sammenblandet med andre av oldtidens guder i Midtøsten og valgt som den viktigste.^[1]

Mer om dette: Tetragrammet

Det mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlige uttale av navnet. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur og brukes fortsatt noen steder. Formen brukes i flere engelskspråklige bøker og i American Standard Version (1901). Det har vært vanlig blant forskere å bruke formen Jahve og å si at formen Jehova oppstod som en feil. Dette skal ha skjedd ved at de hebraiske vokalene for adonaj (אֲדֹנָי det er 4887 forekomster av denne vokaliseringen i Codex Leningradensis) blitt skrevet rundt gudsnavnet for å markere at man skulle lese adonaj når man kom til dette navnet. Det gav formen j^eho-va(h) (יְהוָה) - som ble latinisert til Jehova. Denne vokaliseringen bryter hebraiske regler for vokalisering, og dens opprinnelse kan enkelt forklares. Følgelig er det usannsynlig at dette har vært den gammelisraelittiske måten å uttale navnet på.^[6] Men, som flere har påpekt, er kanskje ingen av disse formene den opprinnelige. I dag er det en del forskere som heller mot at formen Jahu kan være den eldste.

I Det gamle testamente (den jødiske Tanak) forekommer navnet Jahve første gang i 1 Mosebok 2,4. Men den mest kjente forekomsten er 2 Mosebok 3,14, hvor Moses spør etter Guds navn. Han fikk svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» (2 Mosebok 3,14, ifølge den norske NV-oversettelsen; på hebraisk: אהיה אשר אהיה, som uttales ehjeh asjer ehjeh). Ehjeh er 1. person entall Qal imperfektum av rotordet hajah, og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2 Mosebok 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet ehjeh (1. person entall av hajah) snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1 Samuelsbok 18,18 i Det Norske Bibelselskaps bibel, der ehjeh er oversatt til «jeg skal bli [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje. Men generelt må en si at de hebraiske tempusene (det finnes bare to: perfektum og imperfektum) egentlig ikke sier noe om tid. Noen forskere har hevdet at den forklaringen som gis på gudsnavnet i 2 Mosebok 3,14, er historisk gyldig.^[7] Andre mener at dette er folkeetymologi, dvs. at forfatteren finner opp en forklaring på et eksisterende navn.^[8] Dersom 2 Mosebok 3,14 regnes som sekundær, har vi lite grunnlag for å si hva navnet opprinnelig kan ha betydd. For øvrig uttaler Gud selv i Åpenbaringen 21:6, at han er «Alfa og Omega», begynnelsen og enden.

Ett av forslagene som er fremmet for å forklare Jahves historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til shasu-beduinene – kanaaneisk-språklige nomader fra det sørlige trans-Jordan.^[9] En inskripsjon fra den egyptiske guden Amuns tempel i Karnak, fra farao Amenhotep IIIs tid (1390–52 f.Kr.) refererer til «Jahves shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel.^[10]

Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe shasuer som innvandret til i Kanaan sørfra på 1200-tallet f.Kr., og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til Merenptah. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden.^[11]

Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at Jahve ble tilbedt som Jah (Yah) ved Ebla (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim'ene – Els sønner. (Elohim er i hebraisk både betegnelse for guder i flertall, eller for Gud i majestetsflertall.)^[12]

På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-semittiske utgaven av den akkadiske visdomsguden Ea, et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den sumeriske guden Enki. (Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods) Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder («materne guder»).^[13]

Som van der Toorn påpeker, er en rekke forskjellige meninger presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig etymologi for tetragrammet.^{[14] [15]}

Jahve opptrer i beretningene i Det gamle testamente (eller jødisk Tanakh) helt fra skapelsen av, og det dannes et sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Jahve opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve».^[16]

I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av Jahve som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren (Jahve) er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.»^[17] Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst.

Den kjente beretningen om Egypts ti plager vanæret egypternes guder, som viste seg ute av stand til å kopiere de mirakuløse plagene.^[18] Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså Jahve for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seire. «Jeg er Herren (Jahve) din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» De ti bud,^[19]

Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe Jahve, «sine forfedres Gud».^{[trenger referanse]} Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon.^[20] Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud.»^[21]

Jahve omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi.^{[trenger referanse]} Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel.^{[22] [23]}De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om Messias («den salvede»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden.^[24] Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har Jahve all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt.^{[trenger referanse]}

Med utsagnet «Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt»^[25] vises til eksistensen av andre guder enn Jahve. Salme 82 beskriver at «Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder holder han dom». Noen inskripsjoner nevner Asjera som Jahves kone.^[26] Asjera-pælene nevnes flere steder. Da Manasse reiste altere for Ba'al, gjorde han også et Astarte-bilde.^[27]

Forkortelsen JHVH regnes fremdeles av jødene som den eneste sanne Gud, hvis navn de ikke uttaler.

I katolsk, protestantisk og frikirkelig kristendom er Jahve eller Jehova synonymt med selve guddommen, Den hellige treenighet, og ikke knyttet til en bestemt av de tre personene som utgjør denne. Disse kirkene bruker navnet tidvis, men ikke svært ofte.

Hos antitrinitariske trosretninger, særlig Jehovas vitner, regnes Jahve eller Jehova som navnet på Faderen, som hos dem er synonymt med selve Guddommen og ikke en del av en treenighet.

I islam brukes navnet Allah i stedet for Jahve.

Bahai...

• Albertz, Rainer (1994): A History of Israelite Religion, Volume I: From the Beginnings to the End of the Monarchy. Westminster John Knox. ISBN 9780664227197.
• Allen, Spencer L. (2015): The Splintered Divine: A Study of Istar, Baal, and Yahweh Divine Names and Divine Multiplicity in the Ancient Near East. Walter de Gruyter. ISBN 9781501500220.
• Anderson, James S. (2015): Monotheism and Yahweh's Appropriation of Baal. Bloomsbury. ISBN 9780567663962.
• Cook, Stephen L. (2004): The Social Roots of Biblical Yahwism. Society of Biblical Literature.
• Darby, Erin (2014): Interpreting Judean Pillar Figurines: Gender and Empire in Judean Apotropaic Ritual. Mohr Siebeck.
• Day, John (2002): Yahweh and the Gods and Goddesses of Canaan. Continuum.

• «'Jahve' kan ikke brukes om Gud i den katolske liturgi», Katolsk.no 19. august 2008
• «Yahweh», Ancient History Encyclopedia